Posten skal frem...men bare i EU

Den inkompetente glupingen som laget slagordet "Posten skal frem" burde saksøkes. En undersøkelse av det nederlandske postsystemet ville garantert fått ham til å revurdere slagordet. Jeg må se langt etter ryggsekken jeg sendte i posten fra Maastricht og hjem til Norge. Erstatningen også. Da ryggsekken ikke kom frem sammen med den andre pakken og ikke kunne spores på internett ringte jeg for å høre hvor den var blitt av. Sporløst forsvunnet. Ingen hadde noen idé whatsoever om hvor den var. En 65 liters Bergans-sekk full av bagasje var plutselig søkk "vekke". De sa selvfølgelig de skulle undersøke. Da jeg kom til Norge ringte jeg igjen. Fortsatt ingen fremgang, men de skulle sende diverse skjemaer som jeg måtte fylle ut. Disse skjemaene sto selvfølgelig på nederlandsk og jeg skal innrømme at selv om jeg har bodd et halvt år i Nederland begrenser språkkunnskapen seg til bare noen få gloser. Men med hjelp av en tidligere nabo som er nederlender gikk det greit. Tiden gikk og jeg hørte ikke noe mer. Etter noen ukers tid ringte jeg igjen for å høre hva statusen var. Nei, hun fant ikke saken, men hun skulle undersøke og ringe meg opp. Ingen telefon. Da det hadde gått flere uker uten respons ringte jeg igjen. Denne gangen fant hun saken, men saken var visstnok avsluttet fordi de ikke hadde mottatt noen papirer. Ok? Jeg hadde fyllt ut og sendt inn masse papirer for lenge siden, så hva var det som manglet? Det kunne hun ikke svare på, men hun skulle sjekke det og ringe meg opp.

Tiden går, ingen telefon. Nå hadde jeg blitt rimelig lei og nå var i tillegg eksamensperioden rett rundt hjørnet. Heldigvis har jeg noen fantastiske foreldre som tok på seg saken! Jeg måtte til slutt innse at jeg sannsynligvis aldri ville se ryggsekken igjen, men erstatning skulle vi ikke gi opp. Pappa ringte og det kom frem at de visstnok hadde sendt alle papirer til leiligheten i Maastricht. Selv om de hadde fått helt tydelig beskjed om at jeg bare var i Nederland et semester og nå var tilbake i Norge. Men nå skulle de sende de riktige papirene til riktig adresse i Norge, og papirene ble omsider fyllt ut og sendt tilbake. Da hadde det allerede rukket å bli desember. Et halvt år hadde gått siden ryggsekken var sendt. I dag ringte jeg for å høre om de hadde mottatt papirene og hvor de var i prosessen. Først presterte han jeg snakket med å si at papirene ble sendt for sent, så saken var lukket. Det var ingenting de kunne gjøre. DEN går ikke! Etter litt masing kom det til slutt frem at det var sendt svarbrev i går som jeg ville motta en av de nærmeste dagene. Jeg vil få tilbake beløpet jeg betalte for å sende pakken, altså 41 euro, og 106 euro i tillegg. That's it. Det er alt jeg får for at de har "mistet" rundt 40 cd'er og dvd'er, diverse klær, vinterjakke, regnjakke, sko, en skikkelig tursekk osv. Alt i alt er det til sammen verdt over 10 000 kr. Og jeg får kun en liten brøkdel i erstatning. Som et ekstra slag i tryne viser det seg at jeg får såpass lite fordi Norge ikke er medlem av EU. Jeg vet ikke om jeg skal se på dette som et kraftig argument for norsk medlemskap, eller et kraftig argument mot medlemskap i en union som har et såpass håpløst system. Fordi Norge ikke er medlem av EU har ikke nederlansk postselskap ansvar for postsendingen. Nederlandsk postselskap har med andre ord ikke ansvar for deres handlinger ovenfor land utenfor unionen. Hvor er logikken??

Så hva er moralen fra dette? Ikke la posten lure deg, posten kommer IKKE frem!

Hohoho, Merry Christmas!

Nå tennes tusen julelys. Julematen er kjøpt inn. Treet er pyntet. Gavene har fått plass under treet. Peisen er fyrt opp. Ute er bakken dekket av nydelig snø. Julefreden har senket seg. For første gang på mange mange år er ikke en hvit jul bare en fjern drøm. Hele Stavanger er forvandlet til et nydelig snølandskap som til og med ikke litt regn i natt kunne ødelegge. Walking in a winter wonderland. Det er herlig med juleferie hjemme i Stavanger etter en vel overstått eksamensperiode. Det så en stund ut til at det kunne bli en vel kort juleferie. Manko på folk gjorde at jeg ikke fikk fri fra ICA, så jeg fryktet at det ikke ble hjemreise før kvelden 23. og tilbake 27. Men med litt bytting av vakter og litt godvilje fra sjefen ordnet det seg! Så da blir det nyttår i Stavanger og ikke tilbake til Oslo før rundt 4.januar.

Nå sitter jeg og venter på Tre nøtter til Askepott. Den tsjekkiske filmen som er dubbet til norsk, hvor en og samme mann har alle stemmene har blitt en av de kjekkeste juletradisjonene. Det blir ikke jul uten! Askepott. Askepooooott. Bare musikken i begynnelsen får meg til å elske filmen fra første sekund. Etter filmen er det vel på tide å få på seg finklærne før vi tar turen til kirken. Vi går alltid i kirken på julaften. Det er en egen høytidelig stemning akkurat denne dagen. Som regel har jeg pleid å synge på julaften, enten i Barnegospel eller Ten Sing, men de siste årene har jeg bare vært tilskuer. Julen er en tid for tradisjoner. Gudstjenesten avsluttes alltid med Deilig er jorden og da kommer alle Ten Singere, både nye og gamle, frem for å synge. Plutselig dukker den ene kjente etter den anre opp!

Deretter bærer det hjem til julemiddag med familien. Vi pleier å være bare oss fire: mamma, pappa, Vegard og meg. Med familie spredt over hele Norge er det ikke så greit å samles til jul. Og det synes jeg egentlig er likeså greit. Alltid koselig å være hele familien, men med bare oss fire blir det ekstra avslappende og rolig. Og det er jo tross alt best å feire jul hjemme hos seg selv. Julemiddagen er pinnekjøtt. Vi har hatt ribbe de siste årene, men i fjor hadde vi pinnekjøtt for første gang. Og jeg synes personlig det er mye bedre! Ribbe er rimelig oppskrytt og overvurdert. Men som sagt, julen er jo en tid for tradisjoner. Julaften avsluttes med å gå rundt juletreet og åpne pakker. Det er alltid spennende å se hvor mange julesanger en egentlig kan teksten til! Det er færre enn en tror, hehe. Og gaver slutter jo aldri å være spennende! Ønskelisten var knapp så det blir garantert noen overraskelser. Glade jul, hellige jul.

Nå begynner Tre nøtter til Askepott! La la la la la la la la la la la. Ha en fantastisk dag og god jul alle sammen :-)

Goo goo g'joob!

Oioi, tja...nesten nøyaktig to måneder siden forrige blogginnlegg. Hva kan man si? Busy, busy. Men skal ikke bruke dette innlegget til å skrive om alt som har hendt de to siste månedene. Det er eksamenstid, og tankene har en tendens til å leve sitt eget liv når du sitter på lesesalen og prøver å konsentrere deg. Det er utrolig hvilke syke og surrealistiske tanker pensum klarer å lokke frem fra underbevisstheten din i eksamenstiden. Livet på lesesalen er alt annet enn ensformig. I am the eggman. They are the eggmen. I am the walrus. Goo goo g'joob. En linje fra den legendariske sangen I am the walrus av The Beatles. Hele sangen er herlig meningsløs! Fra begynnelse til slutt. Jeg får den samme reaksjonen hver gang jeg hører den: Hæ? Synger de det?? Uansett hvor mange ganger jeg hører den. Så det var ingen overraskelse da jeg googlet sangen og fant ut at Lennon skrev sangen i en heftig narkotikarus. Jeg har aldri fått med meg hele lyricen så googlet den også. Gullkorn på gullkorn!

I am he as you are he as you are me and we are all together

See how they run like pigs from a gun see how they fly

I'm crying

Sitting on a cornflake waiting for the van to come

Corporation T-shirt, stupid bloody Tuesday

Man you've been a naughty boy you let your face grow long

I am the eggman. They are the eggmen. I am the walrus

Goo goo g' joob

Mr. city policeman sitting pretty little policemen in a row

See how they fly like Lucy in the sky. See how they run

I'm crying. I'm crying. I'm crying

Yellow matter custard dripping from a dead dog's eye

Crabalocker fishwife. Pornographic priestess

Boy, you've been a naughty girl you let your knickers down

I am the eggman. They are the eggmen. I am the walrus

Goo goo g' joob

Sitting in an English garden waiting for the sun

If the sun don't come you get a tan from standing in the English rain

I am the eggman. They are the eggmen. I am the walrus

Goo goo g' joob

Expert, texpert choking smokers

Don't you think the joker laughs at you.

See how they smile like pigs in a sty. See how they snide

I'm crying

Semolina pilchard climbing up the Eiffel tower

Elementary penguin singing Hare Krishna

Man, you should have seen them kicking Edgar Allan Poe

I am the eggman. They are the eggmen. I am the walrus

Goo goo g' joob. Goo goo g' joob

Headin' north!

Snart oktober? Allerede?? Hvor ble sommeren av?? Helgene går fantastisk fort! Da er det greit å komme seg litt vekk fra Oslo innimellom. Jeg fant ut at jeg måtte benytte sjansen når jeg først hadde mulighet til det denne helgen. Planen var egentlig å reise til Bergen, men avgjørelsen ble tatt litt i last-minute så det var dårlig med miniprisbilletter igjen på toget. Dermed gikk ferden mot Trondheim. Jeg hadde uansett planer om å ta turen nordover i løpet av semesteret så Bergen får vente. Mange av vennene mine har etterhvert tatt turen nordover og bosatt seg i Trondheim. Ingen av dem har visst planer om å flytte med det første heller. Jeg bodde hos Marit som må vel være den av vennene mine jeg har kjent lengst. Det er sykt å tenke på, men jeg og Marit har faktisk kjent hverandre siden vi var 5-6 år. Vi gikk på førskole sammen og har gått i samme klasse både på barneskolen, ungdomsskolen og videregående. Men nå befinner vi oss på to forskjellige kanter av landet. Takket være facebook blant annet er jeg jo rimelig oppdatert på hva som skjer likevel. Det er ikke mye en kan holde for seg selv nå som man har facebook!

Mens Marit var på universitetet på fredagen ble det litt shopping med Siri og en venninne av henne. "Søskenbarnet" mitt Therese dukket også opp etterhvert og vi introduserte henne for sushi for første gang. Og jeg tror faktisk det falt i smak! Var uansett en digg lunsj! Det ble en digg kveld også. Her snakker vi lasagne og en helaftens tv-kveld: X-factor, Nytt på nytt, Senkveld og Golden Goal...DET er lenge siden! Hææærli :-). Alt jeg har gått glipp av på fredagene...! På lørdagen ble det også en liten bytur. Og mens vi gikk rundt i gatene ble jeg plutselig stanset av en dame som tydeligvis kjente meg. Jeg må innrømme at jeg hadde store problemer med å gjenkjenne henne. Virkelig ikke peiling. Sånt er rimelig småflaut. Det viste seg at hun var moren til en jeg og Marit gikk i klasse med frem til han og familien flyttet til Selbu i 3.klasse. Det må være mer enn 10 år siden jeg så ham sist! Men da han dukket opp rett etterpå var det ikke vanskelig å se at det var ham. Skikkelig morsomt å treffe ham igjen. Han var nesten min nærmeste nabo så vi var mye sammen. Det var før en ble seriøs student, den gang en ubekymret sprang rundt og lekte med alle i nabolaget...

Senere ble det taco og brownies i Siri og Marius' flotte leilighet. En uslåelig kombinasjon! Når jeg først var i Trondheim måtte jeg også selvsagt innom mormor og morfar så jeg ble kjørt dit etter middagen. Der ble jeg som vanlig veldig godt tatt hånd om av dem og det ble en veldig koselig lørdagskveld. På søndag ble det disket opp med en skikkelig søndagsmiddag før jeg tok toget hjem igjen om ettermiddagen. Ingenting som er bedre før en langdryg togtur! Jeg hadde selvsagt glemt å lade mp3-spilleren, så null musikk. 7 timer uten musikk. 7 lange timer. Veldig lange timer. "Heldigvis" hadde jeg med meg Jon Hovis bok om spillteori. O, lykke! Så da jeg kom hjem var det rett i drømmeland omgitt av Nash-likevekter og Pareto-optimale utfall...

En bra helg? Defintivt!

Valgorama 2009!

Noen dager våkner du opp og vet at det blir en fantastisk dag. Særlig når statsministeren fortsatt heter Jens Stoltenberg. Da er det neppe tilfeldig at solen skinner ute.!

Fire nye år med en rødgrønn regjering.

Fire nye år med en solidarisk og inkluderende politikk.

Fire nye år med fortsatt framgang.

Fire nye år med nye ambisiøse og viktige mål.

Da de rødgrønne vant ved valget i 2005 hadde ikke Norge hatt en flertallsregjering siden Willoch-regjeringen mistet sitt flertall i 1985. Og det er enda lenger siden en flertallsregjering har blitt gjenvalgt, slik tilfellet var i natt. Dette gir historiske muligheter til å gjennomføre de politiske målene en har satt seg. Det er en unik sjanse som ikke må misbrukes. På fire år er det begrenset hva en kan få utrettet, men når en får fornyet tillit til å sitte med makten i fire nye år blir situasjonen straks annerledes. Regjeringen har dermed fått et stort ansvar. Nå nytter det ikke lenger å sno seg unna. De har flertall og de har allerede sittet i 4 år. Da ligger alle forholdene til rette for å følge opp politikken de har blitt enige om og vise handlekraft. Og jeg tror ikke de vil skuffe. De har vist gjennom fire år at de kan. Full barnehagedekning er langt på vei oppnådd. Videregående elever har fått gratis skolebøker. Kommuneøkonomien har blitt styrket. Norge har blitt en pådriver i internasjonale klimaforhandlinger og satt ambisiøse nasjonale klimamål. Og ikke minst har regjeringen, gjennom Jonas Gahr Støre, definert klare og tydelige norske interesser i forhold til omverden. Men en er ikke i mål! Nettopp derfor er det så viktig at de rødgrønne fikk fornyet tillit slik at de kan fortsette den viktige politiske linjen de har fulgt. Slik at de kan utrette enda mer.

Begynner en å slappe av er opposisjonen der med en gang. Årets valgresultat var på ingen måte gitt. Det var spennende til siste slutt. Og opposisjonen vil ikke gjøre samme feil som under denne valgkampen. De har lært, og kommer til å mobilisere for fullt for et tydelig borgerlig regjeringsalternativ foran neste Stortingsvalg. Derfor er Lars Sponheims overraskende avgang svært uheldig. Venstre, med ham i spissen, har på mange måter vært garantisten for at et borgerlig samarbeid ikke nødvendigvis inkluderer Frp. Nå er en utelukkelse av Frp på ingen måte lenger gitt. Jeg trodde Sponheims harde linje mot Frp ville komme Venstre til gode. I stedet gikk de tilbake 2,1% på landsbasis og sitter igjen med kun 2 mandater på Stortinget, et resultat som stengte dørene for Lars Sponheim. At Sponheim alltid har ordlagt seg som om Venstre er landets største parti har vært både hans styrke og svakhet. Styrke fordi velgerne vet hvor de har ham. Svakhet fordi et parti som alltid har kjempet mot sperregrensen ikke har råd til å stille ultimatum. Når alt kommer til alt kan ikke et parti på Venstres størrelse styre det politiske spillet. Det har Venstre smertelig fått erfare ved dette valget og må ta det til etterretning. Men det åpner for et fremtidig samarbeid med Frp, noe som vil gjøre den borgerlige siden svært farlig foran neste Stortingsvalg.

De rødgrønne har likevel vist at de er levedyktige og i stand til å styre landet på en forsvarlig måte. De vil ikke gi fra seg flertallet uten å kjempe. Jeg gleder meg til de neste fire årene under rødgrønt styre!

Ooops, I did it again - Del 1

Det har aldri vært en hemmelighet at jeg ikke alltid har 100% kontroll på ting. Dette innlegget vil nok ikke akkurat motbevise det. Vi må litt tilbake i tid. Et par uker for å være helt nøyaktig. Jeg sitter på lesesalen og åpner boken av Jonathan Wolf jeg allerede har lest et par kapitler i. Det hører med til historien at jeg er fanatisk bruker av markeringstusj og jeg markerer heller for mye enn for lite. Sidene har en tendens til å bli i overkant gule. Men da jeg åpner boken er ingenting markert. Ikke en eneste setning. Ikke et eneste ord. Nothing. Rien. Nada. Merkelig. Veldig merkelig. Jeg pleier ALLTID å markere når jeg leser og jeg vet at jeg har lest kapittel 2 og 3. Det er ikke bare noe jeg innbiller meg? Jeg kan til og med huske hva jeg markerte. Kanskje jeg har byttet bok med noen? Eller er det noen som driver med en practical joke? Ikke veldig sannsynlig, men det må jo finnes en logisk forklaring.

Dagen går og jeg blir ikke noe klokere på det. Det er uansett ikke noen big deal, jeg har jo boken, så jeg slår det fra meg. Men i dag, to uker senere, rydder jeg i skapet mitt på Blindern som allerede har rukket å bli fullt og rotete. Jeg tar opp Wolf-boken for å se på neste ukes pensum, men stanser fort og sperrer opp øynene. For da jeg blar gjennom kapittel 2 og 3 lyser fargen fra den gule markeringstusjen mot meg. Det er ikke mulig! En tanke slår ned i meg. Jeg ser ned på gulvet der de andre bøkene ligger. Og joda, der ligger nok et eksemplar av Wolf-boken. Jeg har klart kunststykket å kjøpe dobbelt opp. Ikke nok med det, det viser seg at jeg har to eksemplarer av hovedboken i STV 2200 også. Jeg sier det igjen: det er ikke mulig! Men jo, jeg har vitterlig bevist at det faktisk er mulig å være så håpløs og kjøpe dobbelt opp av pensumbøker. It's a hard knock life.

Livet på Smestad

Livet i Oslo har ikke forandret seg særlig på de seks måndedene jeg har vært i Maastricht. Fortsatt de samme trynene på Blindern. Folk har fortsatt de samme plassene på lesesalen. Tilbake i samme jobb. Samme leilighet. Ja, til og med samme rom. Dermed slipper jeg takk og lov den evige leilighetsjakten som bare blir verre og verre for hvert år. Og nå skal det skje store ting her! Kjøkkenet og badet, som det sannsynligvis ikke har blitt gjort noe med siden 80-tallet, skal gjennomgå en extreme make-over. En make-over som er veldig etterlengtet! Jeg kom hjem her om dagen og på kjøkkenet legger jeg plutselig merke til et stort hull i taket. Ettersom hele kjøkkenet er i mindre god forfatning funderte jeg på om det var nytt eller om hullet alltid hadde vært der. Jeg fikk raskt svar da huseieren straks etter kom ned og sa at det hadde vært en vannlekkasje. Rørleggeren som kom hadde også tatt en tur innom badet og hadde ikke vært helt fornøyd med det han så. Merkelig nok. Skapene på kjøkkenet trenger også å skiftes ut. Det begynner å bli litt slitsomt og hver gang måtte løfte opp skuffen over for å få ut den skuffen du vil ha ut. At bunnen i skapet under vasken er gjennområttent på grunn av fuktskader er heller ikke noe godt tegn.

Men nå kan jo livet her i hybelen på Smestad bli betraktelig mer behagelig. Kanskje så behagelig at det blir fare for å bli stucked her i noen år til. Utrolig å tenke på at jeg allerede har bodd her i to år. Hvem hadde vel trodd jeg skulle holde ut såpass lenge blant fiffen her på Oslos beste vestkant?

Å lykkes eller ikke lykkes...det er spørsmålet

Det skal være lov å lykkes i Norge. Dette er noe vi hører fra høyresiden ofte. Som et argument mot venstresidens skattepolitikk eller som et argument for skattelette til de rikeste. Og de har rett. Det SKAL være lov å lykkes. Men det skal være lov å lykkes for alle, ikke bare dem som har de rette forutsetningene. Jeg mener at blant annet skattelette til de rikeste går på bekostning av dem som ikke har disse forutsetningene. Det er viktigere å skape velferd og like muligheter for alle framfor å gi skattelette til en brøkdel av befolkningen. Og skattelette eller ikke vil strengt tatt ikke ha noen innvirkning på livsstilen deres. Jeg setter også et stort spørsmålstegn ved at penger og formue ser ut til å bli brukt som eneste mål på hvorvidt en har lykkes. Jeg vil påstå at man kan ha andre mål i livet enn en over middels høy inntekt, mål som kan være likeså krevende og tilfredsstillende å oppnå.

For meg ser det også ut som om høyresiden har misforstått prinsippet om like muligheter. Jeg har vanskelig for å forstå deres frykt for et a4-samfunn de mener automatisk vil være konsekvens av en slik politikk. Å skape like muligheter for alle betyr ikke å forme alle likt, at resultatet blir et samfunn med identiske individer. Det betyr å gi alle like forutsetninger for å få et verdig liv og like muligheter til å oppnå det en vil med livet sitt. Dette må begynne tidlig, allerede i skolen, og for å få til dette må skolen tilpasses mest mulig hvert enkelt individ. Alle har ulike ferdigheter og egenskaper og må få muligheten til å utvikle disse. Dersom dette anerkjennes og en får like muligheter til å utfolde seg vil det skapes et dynamisk og variert samfunn, ikke et a4-samfunn som høyresiden frykter. Jeg ser dette som noe av det viktigste en må satse på.

Privatisering er også noe jeg ser på som problematisk i den sammenheng. Riktig nok kan det være sunt med konkurranse, og konkurranse vil i de fleste tilfeller føre til økt kvalitet. Men dersom en satser på privatisering satser en også på et samfunn hvor tjenestene med best kvalitet vil være forbeholdt de med mest penger, enten det gjelder helsesektoren eller innen skole og undervisning. Barn som vokser opp i mindre ressurssterke familier vil måtte ta til takke med dårlige skoler og dårlige undervisningsforhold som vil være det eneste de har råd til, og dermed miste muligheten til å få en skikkelig utdannelse. Og tenk deg at en skade eller sykdom får varige konsekvenser for livet ditt og karrieren din fordi du ikke hadde råd til å betale for den behandlingen du trengte. Er det et slik samfunn vi ønsker? Et samfunn som i praksis vil sette store begrensninger på ens muligheter til å lykkes? Det er ingenting som skulle tilsi at det er en motsetning mellom lik behandling og tjenester med kvalitet. Dette er fullt mulig dersom ressursene prioriteres riktig. Alt koker nok en gang ned til et spørsmål om prioritering. Det er i stor grad det som avgjør dine muligheter til å lykkes eller ikke i dagens samfunn.

Den problematiske asylpolitikken

Fremskrittspartiet har klart det igjen. Nok en gang har de presentert et av sine latterlige forslag som skal være forsøk på å finne enkle løsninger på kompliserte problemer. Vi har sett det før. Denne gangen overgår de likevel seg selv. Frps innvandringspolitiske talsmann, Per Willy Amundsen, la i dagens VG frem et forslag om å fly alle asylsøkere ut av Norge og til asylmottak opprettet i Uganda og Tanzania. Forslaget skal gjelde, med få unntak, alle asylsøkere. Asylsøkere skal med andre ord ikke flys hjem til sitt opprinnelige hjemland, men til Afrika i påvente av svar. Hvor er logikken? Jeg har mildt sagt store vanskeligheter med å se den. Muligens en enkel løsning for Norge, men en flytter kun problemet over på andre. Disse landene har allerede store problemer med egne flyktninger og Norge ville ikke kunne være noen garantist for sikkerhet og stabilitet under disse forholdende.

Når det er sagt er det helt klart at noe må gjøres med norsk asylpolitikk. Det er et problem at behandlingstiden på asylsøknadene er unødvendig lang. Det er et problem at systemet er slik at de som får avslått søknadene i praksis likevel kan bli boende i Norge så lenge de søker på nytt etter hvert avslag fordi de har rett til å bli værende i saksbehandlingsperioden. Og det er et problem at antall asylsøkere har økt kraftig og at antallet som får innvilget søknaden også har økt med nærmere 50% sammenlignet med samme periode i fjor, når kapasiteten til asylmottakene er sprengt.

Jeg mener at de som trenger det uten unntak skal få innvilget asyl. Derfor ser jeg det som problematisk å sette et tall på hvor mange asylsøkere vi skal ta imot i året. Men jeg mener også det er viktig at de som ikke får innvilget asyl faktisk blir sendt tilbake til hjemlandet. Dermed kan ressursene i stedet brukes til å bedre forholdene på norske asylmottak og til å korte ned saksbehandlingstiden på asylsøknader slik at dem som virkelig trenger asyl raskest mulig får den hjelpen de har behov for.

Nå e d seint, nå e d tidlig

Vamp. Tja. Hmmm. Egentlig ganske likegyldig. Jeg mislikte aldri musikken, men jeg var heller aldri helt inni Vamp-verden. Det var før. Nå må jeg nok si meg mer eller mindre konvertert. Når det er sagt tror jeg en utekonsert med Vamp ved Utstein kloster som den jeg opplevde i kveld, kan konvertere hvem som helst. Det så stygt ut da vi kjørte ut og regnet høljet ned, men det ble ikke noe mer enn smådrypp. Omgivelsene er dessuten nydelige så området og naturen rundt Utstein kloster setter den rette konsertstemningen.

De fleste, hvertfall rogalendinger, har et slags forhold til Tir N'a Noir. Den har blitt spilt på alle vorspiel, rundt alle leirbål og ved alle anledninger. Ikke rart man får følelsen av at den er oppbrukt og at det er lett å glemme hvor nydelig den er. Tir N'a Noir ble selvfølgelig spilt på konserten, men jeg oppdaget at den er langt fra det eneste mesterverket Vamp har produsert opp gjennom årene. Vamp har holdt på i, ja jeg aner ikke hvor lenge, godt over 20 år, men energien...den har ikke forsvunnet! Den "nye" vokalisten, Paul Hansen, gjorde en fantastisk jobb og det er utrolig å se hvordan de leker seg med ulike instrumenter og rytmer. De holdt koken i nesten to timer i en konsert full av nye og gamle hiter. Allsang på Tir N'a Noir var et must. Det var også avslutningen med Månemannen før ekstranumrene. Sommersangen 13 Humler ble også spilt til stor jubel. Den eneste sangen jeg savnet var Fuglane vett. Det er derimot stort sett bare disse sangene og noen til jeg kjenner til. Dessverre. Men etter i kveld skal jeg definitivt høre litt mer på Vamp. Jeg har allerede undervurdert dem alt for lenge.

You rocked my world...

Nettopp kommet hjem fra ferie er noe av det første jeg gjør "selvfølgelig" å sjekke facebook som ikke har blitt oppdatert på 10 dager. Noen nye notifications. Noen nye meldinger. Så ser jeg i highlight feltet: gruppen R.I.P Michael Jackson. R.I.P Michael Jackson? What??? Øyeblikkelig klikker jeg meg inn på vg.no. Likskue i Neverland. Artister som forteller hvor mye Jackson har betydd for dem. Igjen: WHAT??? Av og til kan sannheten ikke benektes. Michael Jackson døde forrige torsdag bare 50 år gammel. Det er da du innser at du virkelig har tatt ferie...når du ikke har fått med deg at en av tidenes største artister er død før fem dager etterpå. Vi snakker om mannen som har laget hit'er som Billie Jean, Bad, Smooth Criminal, Beat it, Dirty Diana, Man in the mirror, Thriller, Heal the world...listen har ingen ende.

Jeg var ikke gammel nok til å være med på Michael Jackson-bølgen fra første stund. Jeg var faktisk ikke en gang født da Thriller, etterhvert tidenes mest selgende album, ble gitt ut i 1982. Det tok en del år før jeg virkelig oppdaget ham. Jeg kan egentlig ikke helt huske når eller hvordan, men det jeg kan si med sikkerhet er at etterhvert har cd'ene hans blitt en helt essensiell del av cd-samlingen min. En kan si hva man vil om Michael Jackson som person, men han har revolusjonert musikkverden. Mens Madonna på mange måter har revolusjonert musikkverden som stilikon, revolusjonerte Michael Jackson med musikken sin og har vært en stor inspirasjon for mange av dagens hip hop, r'n'b og popartister. Ikke minst som live-artist var han et unikt talent. Begrepene Moonwalk og robotdans fikk en helt ny dimensjon. Privatlivet hans var en katastrofe, men musikalsk har han likevel aldri sviktet. Han har vært under stort press fra media helt siden barndommen og har til tider vist seg å være relativt ustabil, men intet mindre enn et musikalsk geni. Så musikkverden har mistet noe stort. Selv om musikken hans lever videre, vil vi aldri få høre noe nytt. Og drømmen om å se The King of Pop live må forbli en drøm. Rest in peace, Michael Jackson.

Heal the world

Make it a better place

For you and for me

And the entire human race

There are people dying

If you care enough for the living

Make a better place

For you and for me

Goodbye Maas, Hello Norway!

Here I am. Back in Norway. I've decided that for once I'm going to write in english on this blog. But don't keep your hopes up...it's probably the first and last time. Even after speaking english for five months I must admit I still feel more comfortable writing in norwegian.

I really can't believe my semester in Maastricht is already over! Wow, it has been five amazing months. Amazing and intense months. So it's definitely the time for being nostalgic, haha. You came there knowing almost nobody, but after the introduction week you already knew everybody. And experiencing the whole Maastricht turning upside down during the carnival was something you just couldn't miss. Completely crazy! *Wat a super sjoene daag, lalalalala*. Gotta love it...! Amsterdam during the Queen's Day was quite different from when me and Kjersti visited it earlier, that's for sure! Queen's Night and Queen's Day was two unforgettable experiences. Don't think I've ever experienced so many people at the same place! Aaaawh, and Cantus...Prosit Very Beautiful Corona, Prosit Very Beautiful Senõr.Epic!! The beautiful life of Erasmus...

You get to know so many people from so many different places, and spending so much time with them during the five months you get to know them really well. And then, suddenly, everything is over. So you leave Maastricht with the feeling that everybody is going home on vacation and will be back in Maas after the summer. But today it suddenly hit me: That's not the case. People are going back home to Australia, Brazil, the US and different countries in Europe. People I'm used to see every single day for five months. And me, I'm back in Norway, supposed to pick it up where I left. Easier said than done. After living a rather surrealistic life in Maas it's back to reality.

So yeah, I'm gonna miss it. I'm gonna miss all the unforgettable nights at the Highlander followed by a completely overcrowded de Alla. The ridiculous Dutch music. Lazin' in the sun outside the guesthouse. BBQ's in Malberg. The travelling...both time and money will be rather limited now. And the fries...mmmm! Of course non of this would have been anything special without great people. I owe it all to you guys!!! Hopefully I will see many of you around someday. I'm sure I will! Miss you!!!

Orange power!

Feiringen av nasjonaldagen er ikke stor i Nederland. Derimot feirer de det som kalles Koninginnedag, eller Queens Day. Hvert år den 30. april, og den 29. april dersom 30. er på en søndag, kler nederlendere seg opp i oransje klær og samles for en storslått feiring med konserter og diverse arrangementer som utkonkurrerer norsk feiring av 17.mai så til de grader! Dagen er ment å være en feiring av dronningens bursdag og startet som tradisjon 31. august 1885 ved fødselen av prinsesse Wilhelmina som senere ble dronning. Da dronning Juliana ble kronet i 1949 ble dagen imidlertid endret til dagens dato som var dronning Julianas bursdag. Datoen er beholdt selv om dronning Beatrix strengt tatt har bursdag 31. januar.

Den største feiringen finner sted i Amsterdam så turen gikk selvsagt dit! Jeg og Elodie dro også til Haag for å få med oss Queens Night som er kvelden før. Overalt i byen var det satt opp små scener hvor ulike artister opptrådde utover kvelden, tilsynelatende kjente artister med tanke på antall publikummere som lidenskapelig sang med på sangene. Du kunne finne alt fra jazz til techno. What a night, what a night! Vi sov over hos en venninne av Elodie som er utvekslingsstudent i Haag. På formiddagen tok vi også en tur til stranden som ligger 20 minutter med trikk utfor sentrum. Vakkert! Kilometer på kilometer med nydelig sandstrand. Den slår ikke Solastranden, men likevel...absolutt verdt å få med seg. Noe bading ble det ikke akkurat. Litt for kaldt. Så det er mulig vi må ta turen tilbake en dag det er skikkelig sommervær.

Fra Haag er det en 40 minutters togtur til Amsterdam så dagen etter var vi i Amsterdam rundt kl.2. Og wow! Sjelden en ser så mye oransje og så mange mennesker på et sted! Men vi klarte til slutt å finne noen venner fra Maastricht vi hadde avtalt å møte, og vi traff til og med helt tilfeldig på noen vi kjenner fra samme guesthouse. Jeg ble først litt frustrert da vi kom dit og oppbevaringsboksene på togstasjonen var stengt. Shit, hva gjør jeg nå med bagasjen? Men men, det var ikke noe å gjøre med det og det gikk overraskende bra. Så det eneste vi manglet den dagen var en båt. Rimelig misunnelig på alle dem med båt som bare kunne ligge å flyte på kanalene i strålende solskinn. Magisk! Dessverre var ikke Queens Day bare fest. En tragisk ulykke hvor en bil kjørte inn i en parade i Apeldoorn der også dronning Beatrix deltok, satte en demper på stemningen. Det merktes ikke altfor godt i Amsterdam, men i repsekt for døde og sårede sluttet konserter og arrangementer tidligere enn planlagt. Det spekuleres fortsatt i om kræsjet var en del av et planlagt attentatforsøk på dronningen...

Vi endte opp med å ta siste toget hjem, og de som hadde sett frem til en rolig togtur ble fort skuffet. Vognen vår tiltrakk seg tydeligvis det merkeligste man kunne finne av nederlendere. Og de hadde ingen intensjoner om å la oss være i fred. Gikk noen av var det straks noen nye som kom på, så det manglet ikke på underholdning. En full nederlender som forteller om hvordan han var potetbonde i sitt forrige liv er alltid en slager. Ah, bringer minner om nattbuss i Norge tilbake. Det var helt klart en av de bedre dagene her nede! Mulig vi tar en tur til Amsterdam under Queens Day neste år også?

Fakta om Nederland

Nå har jeg levd i Nederland i tre måneder og det er et fantastisk å bo i. Men jeg har observert et par merkverdige ting med Nederland/Maastricht:

1, Nederland har 16 millioner innbyggere, men 18 millioner sykler!

2. Alle sykler, ingen bruker hjelm

3. Alle sykler, men sentrum er brosteinbelagt noe som ikke går godt sammen med tynne, tynne sykkelhjul

4. Veiene er godt tilrettelagt for sykling. For fotgjengere derimot...

5. Hasj og marihuana er lovlig, men veldig få nederlendere røyker det

6. Hasj og marihuana er lovlig, men røyking og drikking på offentlige steder er forbudt

7. Coffeeshops er i seg selv en merkelig greie

8. Nederland har røykelov som i Norge, men på visse steder kan man betale 1 euro som går i potten til å betale boten på 300 euro som utestedet må betale hvis politiet oppdager det

9. Det finnes svært få matbutikker, men de få som finnes er til gjengjeld store

10. Rullebåndene i kassen i butikkene er laget minst mulig for å lage mest mulig kø og gjøre det mest mulig vanskelig for kunder

11. Språket

12. Nederlendere kjører overraskende bra og stopper faktisk alltid for fotgjengere

13. Nederlendere elsker french fries med majones

14. Kaféene er enten fulle av pensjonister eller middelaldrende, øldrikkende menn...til alle døgnets tider

15. Musikken er den mest harry du kan tenke deg

16. Oransje som "nasjonalfarge"...hva kan man si?

Snacks for EU-nerder

I 2006 sendte EU Eufor-styrker til Den Demokratiske Republikken Kongo for å overvære valget som skulle holdes. Eufor skulle sikre et demokratisk og rettferdig valg. Forslaget om å sende styrker var blitt godt tatt i mot av myndighetene i Kongo og alt var formelt klarert. Men en ting hadde EU glemt å ta i betraktning før de sendte ned styrkene: befolkningen i Kongo. Folket hadde ikke fått noe informasjon om Eufor-styrkene og deres oppgaver, og ble mer og mer fiendtlig innstilt ovenfor de hvite tanksene som kjørte rundt i gatene med Eufor-merket. Ettersom over 50% av befolkningen er analfabeter var det heller ikke lett å spre informasjon gjennom aviser eller flyers. Så hva er vel da bedre enn å spre informasjonen gjennom noe som er en del av deres egen kultur, sang og musikk? Resultatet ble en 5 minutters lang musikkvideo som ble sendt på alle tv-kanalene. Og virkningen var merkbar. Kort tid etter lanseringen av musikkvideoen ble Eufor-styrkene, som for kort tid siden hadde blitt skjelt ut og trakassert, hyllet som helter av befolkningen. Videoen har blitt lagt ut på Youtube så klikk på linken og se selv!

http://www.youtube.com/watch?v=sW4Yg-JaSDQ

I AM STERDAM

Grunnet hjemmeeksamen og oppgaveskriving har det blitt en liten stund siden forrige oppdatering. Og i og med at mesteparten av tiden har gått med til studering, studering og atter studering mer eller mindre isolert fra omverden, har det ikke vært særlig mye å skrive om. Vel, helt isolert har jeg ikke vært. Nicole sørget for at jeg fikk selskap i gullfisken Nick. Hun reiste tilbake til Sveits 1.april og mente jeg trengte et minne om henne, så hva er vel bedre enn en gullfisk? ;-). Han sier ikke så mye, men jeg føler absolutt at vi har utviklet et nært og personlig forhold allerede. Han gjorde ihvertfall eksamenstiden liiitt bedre.

Det er dårlig med påskeferie her, men en fem dagers tur til Amsterdam med Kjersti fikk kreftene tilbake. Siste hjemmeeksamen ble levert fredag og lørdag reiste jeg til Nederlands hovedstad og Europas kanskje mest liberale by. Og den har virkelig en helt spesiell atmosfære. Å sitte langs kanalen med en kaffe eller is mens solen skinner er pretty amazing. Det er herlig å slippe det kaotiske stresset du finner i andre storbyer. Hvis du ser bort i fra syklene som kommer fra alle kanter og er nær ved å ta livet av deg. Så ja, hva gjorde vi? Den høykulturelle delen ble dekket av et besøk på Van Gogh-museet. Den litt mer lavkulturelle delen ble derimot dekket av et besøk på Heineken Brewery. Begge deler kan anbefales. En båttur på kanalene var selvsagt obligatorisk. Det samme var en tur til Keukenhof tulipanpark, men akkurat det ble ingen suksess. For en ganske stiv inngangspris var det skuffende å oppdage at halvparten av tulipanåkrene ikke hadde blomstret enda fordi det hadde vært ekstra kaldt i år. Og akkurat den dagen vi valgte å dra ut dit var ingen unntak så det ble en kald fornøyelse.

Men noe av det beste vi gjorde var å ta turen innom Amsterdams eldste jazzbar, Café Alto. Den ligger veldig sentralt blant utestedene på Leidesplein og er vanskelig å få øye på. Det var ren tilfeldighet at vi plukket opp navnet i resepsjonen på hotellet. Baren har alt en musikkelsker kan ønske seg. Livemusikk hver kveld med dyktige musikere. Bilder av de største av de største på veggene. Mørk og intim atmosfære. Kvelden startet med trompet, trommer, piano og bass. Instrumentalsoloer på rekke og rad hvor særlig pianisten fikk vist frem det vanvittige talentet, noe man ikke skulle trodd dømt ut i fra lengden på fingrene. Etter hvert som stemningen tok seg opp ble musikken mer og mer preget av improvisasjon og endte som en jam-session hvor besøkende kunne prøve seg. Det var fullt av faste besøkende som tydeligvis kjente bandet og var vant til å spille med dem, men også helt nye som fikk vist frem talentene sine. Det er da du lurer på om du bare skal gi slipp på alle fremtidsplaner og dedikere deg fullt og helt til musikken. Du kan umulig bli annet enn fullkomment lykkelig av et slikt liv. For ikke å ødelegge bildet skal jeg heller la være å nevne at vi gikk tilbake siste kvelden for sjokkert å få følelsen av at vi var havnet midt blant 50-60år gamle sydenturister dansende til amatørmessig salsamusikk. Så pass på hvilken dag du velger å gå dit...

Anyway, som skiltet på museumsplassen i Amsterdam sier: I AM STERDAM. Finn en mening den som kan...

Achtung,achtung! Berlin,baby!

And I'm back! Tilbake i Maastricht og tilbake i gammel god form! Herlig :-). Jeg så ikke særlig lyst på det da jeg ble syk midt i oppkjøringen til eksamen i forrige uke. Vanligvis pleier jeg aldri å bli syk i slike perioder. Jeg tar det heller ut i ferier. Men nei, ikke denne gangen. Det ble noen slitsomme dager med veksling mellom å sove og lese. Likevel, jeg kom meg gjennom det og nå er skoleeksamen i European State unnagjort! Jeg har virkelig ikke peiling på hvordan det gikk. Oppgaven var så vid at vi hovedsaklig skulle presse inn alt vi har lært i faget på rundt bare 4 sider...håndskrevne sider. Det betyr store linjer, veldig store linjer! Når faget dekker statsbygging, nasjonsbygging og utvikling av demokrati fra år 1000 til i dag blir det ikke mye rom for detaljer. Men hvem bryr seg om eksamen? Den var fort glemt da jeg en times tid etter eksamen satte meg på toget til Brüssel for å ta fly derfra videre til Berlin.

Antje, som jeg ble kjent med da hun var Erasmus i Oslo for et år siden, møtte meg på flyplassen i Berlin og vi ventet på Gina som kom med et fly litt senere. Deretter dro vi for å møte en venn av Antje. Det ble en forholdsvis tidlig kveld og dopet på paracet som jeg var passet det meg fint å ikke være alt for sen. SÅ må jeg bare nevne at Antje har verdens minste, mest overfylte og koseligste hus! Planter og stæsj overalt!

Lørdag våknet jeg opp i mye bedre form, såpass bra at jeg kunne holde det gående uten paracet. Jeg og Gina har begge vært i Berlin før, men litt sightseeing måtte vi få med oss likevel. Vi vandret rundt og så blant annet Brandenbourg Tour, Parlamentet og gikk nedover Unter der Linden. Og selvfølgelig måtte vi innom Starbucks! Jeg og Gina ble litt igjen mens Antje dro for å gjøre klart til bursdagsfest om kvelden. Så hva gjør vi da? Shopping!! Shoppingkondisen er ikke hva den en gang var så det tok ikke lange stunden før vi begge var helt utslitte og dro tilbake til Antje. Gjestene kom allerede kort tid etter. Verken jeg eller Gina er veldig inni tysken så til tider rimelig vanskelig å henge med blant mange tyskere. Jeg kan seriøst ikke et ord tysk! Men nå har jeg funnet ut at det likevel går ann å forstå en del. Tror likevel jeg skal holde meg til engelsk blant tyskere...! Etterhvert dro vi ut og Antje hadde planer om å ta oss med på en bar i toppen av en bygning hvor en har god utsikt over Berlin. Først møtte vi John-Are og Martin, som er utvekslingsstudenter her i Berlin, og fikk dem med oss. Det endte med at vi til slutt dro til deres leilighet etter å ha gått til en annen bar fordi vi ikke kom inn der vi ville. Etterhvert ble det taxi hjem, men i Berlin går faktisk banen og bussen hele natten i helgene. Utrolig...!

Dagen etterpå fortsatte vi med litt mer sightseeing og det beste av alt var turen innom en gigantisk sjokoladebutikk. Den var fantstisk nok åpen selv om det var søndag, og butikken hadde store sjokoladeskulpturer av kjente attraksjoner i Berlin. Se for deg Parlamentet og Brandenbourg Tour i ren sjokolade!! Om kvelden endte vi faktisk opp med å gå på kino. Heldigvis er ikke alle filmer dubbet til tysk. Valget falt på Slumdog Millionaire. Jeg har hørt veldig mye bra om den filmen og den var virkelig helt fantastisk. En skikkelig sterk historie. En avslappende kveld på kino med en bra film var perfekt. Neste dag måtte vi opp tidlig og ut av huset fordi Antje skulle på jobb, så da dro jeg og Gina til leiligheten til Martin og John-Are og kræsjet der. Praktisk. Vi fikk et par timer ekstra søvn og stakk etterhvert innom en internetkafé i nærheten. Senere dro jeg for å møte Antje da hun var ferdig på jobb og vi spiste den berømte tyske donerkebaben. Mmmm! Donerkebab kan ikke sammenlignes med kebaben i Norge. Den stiller i en heeelt annen klasse! Og Antje hadde funnet en annen bar med utsikt over Berlin så jeg og hun dro dit. Den hadde vært det PERFEKTE stedet for en date...classy, avslappende og med nydelig utsikt. Og det var null problem å komme inn. De andre tok også turen ut etterhvert så vi møtte dem og hadde en skikkelig bra kveld. Dagen etterpå dro vi igjen til John-Are og Martin mens Antje var på jobb. Gina var temmelig redusert, men jeg orket ikke å være hele dagen i leiligheten så da Martin og John-Are dro på tysk språkkurs dro jeg heller på shopping. Absolutt ikke feil ;-). Berlin er en drømmeby for shopping! De har alt! Og på det kjente KaDeWe-senteret kan du tilbringe timer. Klær. Sminke. Parfyme. Sko. Smykker. Interiør. Leker. Vesker. Men det beste av alt: helt øverst finner du en egen etasje med bare gourmetmat...! Heaven!

Gina tok flyet hjem om kvelden og jeg og Antje dro tilbake til samme bar som dagen før. Vi følte oss virkelig hjemme der! Men vi var trøtte begge to så vi tok en tidlig kveld. Dagen etter måtte jeg få tiden til å gå før flyet gikk. Været var fint, men det var nærmest vintertemperatur så det fristet ikke mye å gå ute i kulden og siden Antje var på jbob og John-Are og martin på språkkurs ble det sightseeingbuss gjennom Berlin. Det ble faktisk ikke tid noe annet før jeg møtte Antje til lunsj med varm, ekte sjokolade og quiche. Fra lunsj bar det rett til flyplassen hvor flyet mitt gikk klokken 16.00. Så nå er jeg tilbake i Berlin etter noen fantastiske dager! Helt frisk og utvilt etter en god natts søvn. Klar til å ta fatt på en to ukers hjemmeeksamen, en presentasjon og et annet essay som må skrives. Back to reality. But man, do I love this life!!! :-)

Tippeligaen 2009!

"Ja me e di kvite og di blå"

Og der var tippeligaen 2009 i gang! Serien åpnet strengt tatt i går med kampen mellom Lillestøm og Stabæk, men i dag og på mandag skal resten av de andre lagene i ilden. Viking åpner serien på hjemmebane mot Odd Grenland kl. 18.00 i dag. Og det går jeg glipp av her jeg sitter i Maastricht, langt fra stadion og norske tv-kanaler! Men nå er jo VG Live nesten det samme som å være til stede på stadion...

I år er det vanskelig å si hva sluttresultatet vil bli...og jeg har holdt meg litt for lite oppdatert på den fronten i det siste. Men et forslag må til uansett! Det eneste som virker ganske sikkert er at Rosenborg sannsynligvis kommer til å gjøre det veldig bra. Dessverre. Og selvølgelig tar Viking medalje! Det er kanskje litt optimistisk å håpe på gullmedalje, men bronse har jeg stor tro på! Dårlige treningskamper i forveien tyder bare på at de kommer sterkt tilbake ved seriestart. Helt klart en bevisst taktikk. Så ikke la dere lure! Ellers er det flere sterke lag som kan være med i medaljekampen. Men jeg synes personlig det var litt unødvendig å utvide ligaen til 16 lag. Jeg tror det kommer til å vise seg ganske fort hvem som ikke hører hjemme der.

Men altså, dette vil være sluttresultat tippeligaen 2009:

1.Rosenborg
2.Stabæk
3.Viking
4.Tromsø
5.Bodø Glimt
6.Fredrikstad

7.Molde
8.Brann
9.Vålerenga
10.Lyn
11.Odd Grenland
12.Strømsgodset
13.Start
14.Lillestrøm
15.Aalesund
16.Sandefjord

Det blir spennende å se resultatene etter første serierunde!

"Viking, Viking. Viking e laget" <3

Reisen som nesten gikk galt...men som endte lykkelig.

Torsdag 26.februar klokken 10.09. Dominik, Ida, Cecilie, Mariona, Agnes og jeg har satt nesen mot Brüssel. I stedet for en pubcrawl som muligens er mer vanlig, ble det en sjokoladebutikkcrawl. Den ene sjokoladebutikken etter den andre, større og større fristelser. Mmmmm. Og vi kunne selvsagt ikke dra fra Brüssel uten å kjøpe med oss noe! Vi var også innom Tintin-butikken. Tintin er belgisk og har fått dedikert en hel butikk til seg selv hvor du kan kjøpe Tintin-posters, Tininkopper, Tintinfigurer, Tintinklær, Tintinpostkort,Tintinfilmer...og selvfølgelig Tintin-tegneserier. Det ble derimot ingen suvenir derfra...

Denne gangen tok vi også turen innom Delirium, en bar som har Guiness verdensrekord fordi de er stolte innehavere av hele 2004 forskjellige øltyper. Du kan bare tenke deg hvordan menyen ser ut! Her finner du alt fra øl med sjokoladesmak og øl med kirsebærsmak til tradisjonelt mørkt belgisk øl. Etter å ha vandret rundt hele dagen var det en perfekt plass å slappe av. Og etterhvert gikk vi videre for å finne en plass å spise. Der ble vi sittende en god stund før noen av oss tok toget tilbake til Maastricht mens resten av oss gikk for å finne hotellet vi skulle overnatte på. Sightseeing er slitsomt så det ble en relativt tidlig kveld. Neste dag tok vi metroen litt utfor sentrum for å se Atomia, et slags kunstverk som skal forestille et digert molekyl og hvor det også er utstillinger inni hvert av atomene. Etterpå dro jeg alene til togstasjonen for å fortsette turen til Poitiers hvor jeg skulle besøke noen venner. Jeg bestilte billettene, åpnet lommeboken og skulle til å betale. Bankkortet! Hvor er bankkortet? Plutselig slo det meg: Jo, det la jeg i en annen veske en kveld jeg skulle ut og har glemt å legge det tilbake i lommeboken etterpå. Så der sto jeg på togstasjonen i Brüssel uten noen mulighet til å komme meg til Poitiers. Krise! Men Dominik viste seg å bli redningen. Han hadde enda ikke dratt fra Brüssel, så i rekordfart fikk jeg møtt ham og han var så snill å låne meg penger. Knappe to timer senere, fortsatt med adrenalinet pumpende i blodet, satte jeg meg skjelven og lykkelig på toget til Paris. Puh! Jeg er overbevist om at slikt bare kan hende meg.

Nå kunne jeg hvertfall slappe av. Men turen skulle vise seg å bli enda mer nervepirrende. Jeg hadde allerede kjøpt billett fra Paris til Poitiers og toget skulle ankomme Paris kl. 16.05 og toget videre til Poitiers kl. 16.55. 50 minutter skulle være mer enn nok tid fikk jeg beskjed om av billettselgeren, selv om jeg måtte komme meg fra Gare du Nord til Gare Montparnasse. Men da jeg kom til Paris innså jeg fort at her var det snakk om marginer. Først og fremst, hvilken metro skulle jeg ta? Det gikk rimelig fort å finne ut så da var det bare å komme seg til linje 4. Men jeg var havnet midt i rushen så folk sneglet seg fremover. Vel inne på metroen så jeg urolig på klokken. 25 minutter igjen. 23 minutter igjen. 20 minutter igjen. Shit, strømstopp! Dermed gikk nok et par dyrebare minutter tapt. Da jeg endelig kom frem var det drøye 5 min. til toget skulle gå. Ok, hvis jeg springer går dette fint, tenkte jeg. Men det var utallige rulletrappet som skulle løpes opp og utallige korridorer som skulle løpes bortover. Det var nesten bare å gi opp. Men jeg forsatte å kave meg frem blant folk. Aldri har Gare Montparnasse virket større! Jess, toget sto der enda! Jeg tok meg ikke en gang tid til å sjekke hvor jeg skulle sitte, men hev meg inn i en av de første vognene. Og ett minutt etter at jeg lettet og andpusten fikk satt føttene inn på toget begynte det å gå. Nok en gang ordnet det seg for snille jenter. Karma? Oh yes!

Manitra møtte meg på stasjonen da jeg kom frem. Etter å ha vandret litt rundt møtte vi Christophe da han var ferdig på jobb. Utrolig å tenke på at det allerede er nesten to år siden jeg så dem sist! Vi tok en rolig kveld og spiste den fantastiske maten faren til Chris hadde laget og spilte Wee...kanskje litt for lenge. I hvertfall lenge nok til at vi sov til langt utpå dag dagen etterpå. Men til slutt fikk vi stått opp og vi tok turen til Christophe sitt hus på landet før vi dro videre til en liten landsby som heter Chauvigny. Et nydelig sted! Og med 19 grader og sol var det stor kontrast til Maastricht med 5 grader og grått og trist vær...Søndagen dro jeg til Montamisé på besøk til familien hvor jeg jobbet som au-pair et år. Å se ungene igjen var helt utrolig! Louisa, som bare var fire måneder da jeg kom er nå over to år og kan både snakke fransk og norsk. Siden hun var så liten da jeg var her husket hun meg ikke igjen, men hun hadde fortsatt den samme kosekluten! Og Anna, som nå er 5 år, er fortsatt like sjarmerende og nydelig. Moren, Karoline, er dessuten gravid på ny i 8. måned så kanskje blir de fire jenter om en måneds tid?? Inès, den eldste, var dessverre vekkreist på ferie, men hele familien skal til Norge i sommer så jeg satser på å få treffe alle igjen da. På grunn av ferien fikk jeg heller ikke truffet dem jeg ble kjent med fra sosialistpartiet her nede. De var enten på ski eller dratt hjem til familien sin. Men i dag før jeg dro spiste jeg lunsj med Cloé, en venninne fra universitetet i Poitiers. Det er rart, men når du treffer dem igjen virker det som om det var i går du traff dem sist. Og å si hade i dag, særlig til Manitra og Chris, var nesten like fælt som da jeg sa hade før jeg dro tilbake til Norge for to år siden. Sukk. Det var skikkelig merkelig å være tilbake. Det har vært noen fantastiske feriedager. Men i morgen er det derimot rått og brutalt tilbake til virkeligheten med en presentasjon i European State. Men ja, det er først i morgen. Enda noen timer igjen!

Fra karnival til Brüssel og Poitiers!

Skikkelig på tide med en oppdatering nå! Tiden flyr. Jeg har allerede vært her over en måned og det som er enda mer skummelt: det er under en måned igjen til eksamen! Det gjelder å henge med i svingene.

Nå er karnivalet akkurat ferdig. Offisielt begynte det søndag 11 minutter over 12, men allerede fredag kunne man tydelig merke karnevalsfeberen. Fra fredag til i går var sentrum fylt av alle Maastrichts innbyggere i de villeste kostymer. Min personlige favoritt var en som var kledd ut som Jack Sparrow. Og takket være sannsynligvis en god del drikke innabords fikk han til og med den samme gangen...! Paraden som begynte 11 minutter over 12 (noe usikker på hvorfor det er akkurat det tidspunktet...) markerte starten på karnivalet. Og under karnevalet har alle fri og alle butikker er stengt så her er det no excuse for å ikke delta! Jeg og to andre norske jenter jeg har blitt kjent med her nede, Ida og Cecilie, gikk for en samkjørt stil og kledde oss ut som Pink Ladies. Men musicalkunnskapene er tydeligvis ikke så bra her nede. Hva hjelper det vel med geniale kostymer når folk her nede ikke har sett Grease? Skuffende. Og etter fire hele dager sammen må jeg si jeg og den rosa jakken har utviklet et spesielt bånd. Det var nesten litt vemodig å ikke ta den på seg i dag. Hvis du ser bort i fra at den kunne trenge både 2 og 3 vask...

Men om en synes karnivalet i Maastricht er stort, er karnivalet i Köln enda større! Karnivalet i Köln startet for fullt allerede torsdagen så lørdag tok vi toget til Köln. Det er en togtur på litt over to timer så det er absolutt overkommelig. Det er i og for seg ikke så mye å se i Köln utenom den kjente domen. Men shoppingmulighetene der er grunn nok i seg selv til å dra! Så neste gang jeg drar dit blir det på shoppingtur. Farlig, farlig. Og hva ser vi når vi kommer av toget? Jo, Starbucks! Så Trine fikk endelig sin etterlengtede Starbuckskaffe. Verken jeg, Trine eller Nicole var særlig i slaget så i 7tiden kjøpte vi med oss mat og spiste på toget på vei. Jeg var helt utslått da jeg kom hjem så det ble nesten rett i seng for å lade opp til karnevalsdagene her i Maastricht. Det ble tre heseblesende og fantastiske dager! Utestedene var fyllt til randen og det var like fullt ute i gatene, og det var like fullt 12 om dagen som ved midnatt. Og karnivalsmusikken du intenst hatet i begynnelsen ble bare bedre og bedre. Skummelt nok kunne jeg synge med på de aller fleste av dem siste dagen. Men i går var det hele over. Ved midnatt ble den store forferdelige damedukken som visstnok skulle passe på karnivalet senket ned fra pålen. Så nå er det tilbake til hverdagen.

Nesten hvertfall. Jeg har fortsatt fri til tirsdag så i morgen drar jeg til Brüssel med noen venner og blir der en natt før jeg reiser til Poitiers på fredag for å møte igjen vennene mine der. Kan ikke tro at det er nesten to år siden jeg har sett dem! Så da blir det nok ingen bloggoppdatering før jeg er tilbake. À bientôt!

Gjeeeeesp...

Oppe alt for tidlig. Og i tillegg regner det. Grått og trist. Så kanskje er det bare greit at jeg ikke har fått fikset sykkelen min...å sykle i regn er noe dritt. Det er egentlig en fordel at jeg er oppe allerede også selv om jeg ikke skal på skolen før 13.30. Jeg har en såkalt tutorialgroup i dag og kan ikke akkurat skryte på meg å ha forberedt meg så godt som jeg kanskje burde. Tutorialgroup er fortsatt litt skummelt. Først går vi systematisk gjennom stoffet vi skulle ha lest til timen og diskuterer det. Vi har fra før laget spørsmål som vi skal svare på. Deretter har vi brainstorm om neste times stoff og lager problemstillinger og spørsmål. Det er i utgangspunktet et helt greit opplegg og tvinger deg til å holde deg ajour i pensum, men det er en helt ny måte å jobbe på som tar litt tid å venne seg til...

Hva annet har skjedd siden sist? Forrige tirsdag ble slutten av introduction week markert med et Final Party på et sted som heter De Kadans. Det ble en rimelig bra avslutning hvor jeg tror de fleste utvekslingsstudentene var. Og allerede i kveld igjen er det en internasjonal fest hvor i følge den mildt sagt harry plakaten "all the hottest exchange students in Maastricht" kommer til å være. Får vente å se! I såfall er det ikke på grunn av annonseringen. På fredag lagde jeg og Trine noen velfortjente pannekaker. Siden hun har mye større kjøkken enn meg og det er litt mer sosialt der hun bor lager vi stort sett mat der. En annen dag lagde vi noen fantastisk gode hjemmelagde burgere. Mmmm! Vi ble stadig flere og flere så til slutt flyttet vi alle sammen opp en etasje og installerte oss i kjøkkenet der. Det er en merkelig samling av folk som bor her egentlig. Du har alt fra den amerikanske jenten som har levd ganske beskyttet på internatskole mesteparten sitt liv til de litt mer frigjorte og bratuende spanjolene. Og spanjoler er en rase for seg selv! De holder sammen og du kan høre dem på en mils avstand. I 9-10tiden om kvelden finner du dem på kjøkkenet for å lage middag. Da har de gjerne sovet en stund frem til da. Etter som timene går stiger stemningen mer og mer og i 1tiden er de klare til å gå ut på byen, så hvis du går ut kan du alltid være sikker på å treffe en gjeng med spanjoler. Noen av oss fortsatte også videre ut på studentpuben Highlander på fredag. Jeg fant ut at jeg tydeligvis har et uoppdaget talent i dart...! Fuuzball derimot...

Store deler av lørdagen ble tilbrakt på, jepp, that's right, universitetsbiblioteket. Ikke helt hvordan en vil tilbringe en lørdag, men takket være at dette universitetet ikke har den gode løsningen som kalles kompendier, med pensum artikler samlet i en perm, er vi i stedet nødt til å kopiere alle kapitler som er pensum. Og det tar tid! Vi brukte 4 timer på biblioteket, uten å egentlig få noe ut av det. 4 timer tok det å finne frem og kopiere litt over en ukes pensum. Vi har kun en bok hvor såpass mye er pensum at det er vits å kjøpe den. Ok, kanskje store ord, men jeg skal aldri så lenge jeg lever klage over prisen på kompendiene på UiO igjen. It's totally worth it! Om kvelden samlet vi oss på kjøkkenet som kvelden før, og da det ble pokerspilling tok jeg heller turen til Highlander og møtte noen kjente der. Pokerspilling er virkelig ikke helt min ting. Så det ble i stedet en italiensk aften. Det kryr av dem her! Jeg har ikke lært et ord nederlandsk, men italiensk er det ikke lenge før jeg snakker flytende, haha. Må forberede meg til jeg skal til Italia i sommer! Det ble en forholdsvis tidlig kveld og søndagen og mandagen gikk stort sett med til lesing. Det har ikke blitt for mye av det foreløpig dessverre. Og Nicole var kommet hjem igjen fra Amsterdam og hadde med seg typen så da måtte jeg en tur bort for å hilse på ham. Sukk, Amsterdam høres absolutt ikke feil ut så gleder meg veldig til jeg skal dit <3. Soon, soon!

On the road again.

"Everybody who rides a bike is a friend of mine"

Gary Fischer sitert i Naiv.Super av Erlend Loe. Og nå har også jeg blitt en av Gary Fischers venner. I går ble jeg endelig den lykkelige eier av El Presidente: En liten, hendig, sannsynligvis barnesykkel som sikkert har sett sine beste dager. Og en rød ringeklokke med fargerike hjerter som konstant lager lyd når du sykler på brostein er bare et av de mange sjarmerende kjennetrekkene ved sykkelen. Det kom en hel lastebil full av sykler til hovedstudenthuset i går og de hadde sykler i alle størrelser og fasonger. 60 euro var kanskje litt i meste laget for den, men greit nok. Så nå kan jeg endelig sykle rundt i Maastrichts gater. Og det er utrolig hvor mye bedre tid du får! Plutselig går det lett å komme seg rundt over alt. Veiene er skikkelig tilrettelagt for sykling så en sykkel er en absolutt nødvendighet her. Men lykken ble kortvarig. Bakhjulet har allerede punktert. Etter bare en dags bruk. Æsj.

Status etter en uke

Du vet hvordan en alltid sier at verden ikke er stor? En klassiker. Men ikke nok med at det er noe man alltid sier, det viser seg gang på gang å stemme. Jeg kom i snakk med en franskmann for et par kvelder siden. Det viste seg at han var fra samme by som jeg jobbet som au-pair i et år. Det i seg selv var ganske gøy. Så fortalte jeg ham at jeg var fra Norge og studerte i Oslo. Ah, sier han, jeg har en kompis som er ERASMUS-student der nede. Hva heter han, spør jeg? Jo, det var ingen ringere enn Pierre som jeg var fadder for ved semesterstart i sommer. Burde ikke vært mulig! Og en nederlandsk jente som studerer her nede ble faktisk født i Stavanger. Ingen overraskelse at faren jobber i oljebransjen...

Så hva annet enn å finne ut at verden er mye mindre enn man tror har jeg gjort siste uken? Det har vært flere arrangementer som pub til pub-runde og Cantus, som er en nederlandsk form for karaoke. På torsdag hadde vi også en introduksjonsdag på fakultetet. Hmmm, jeg er rimelig spent på å begynne studiet. Her har en forelesninger og i tillegg har en noe man kaller tutorialgroups, hvor en møtes et par ganger i uken for å diskutere ulike spørsmål angående pensum. Og her må man delta aktivt for en tutor evaluerer deltagelsen! For øyeblikket virker det ganske skummelt. Men jeg har første gruppe på tirsdag så forhåpentligvis blir det ikke så skummelt når jeg ser skikkelig hvordan det er. Men det krever at du forbereder deg godt til hver gang. Dette opplegget er ikke egnet for skippertakspersoner for å si det sånn. Det er bare å vinke farvel til lesing 24/7 de siste ukene før eksamen...! Så imorgen blir det en tur på biblioteket for å forberede seg. I dag startet jeg dagen med å dra på treningsstudioet jeg og Trine har meldt oss opp på mens vi er her. Ja, du leste rett. Jeg, Lillian Skrede, skal bli fast inventar på Maastricht Fitnesscenter (eller noe lignende)! Klokken 10.00 var jeg på plass og fikk testet ut en del av apparatene. Tror det kan bli bra dette her. Etterpå hadde jeg og en sveitsisk jente som heter Nicole planer om å ta en dagstur til den belgiske byen Liège. Men ja, morgenen gikk med til trening, og da vi mistet toget som gikk 13.09 fant vi ut at det ble for sent. Og mot alle odds begynte det faktisk å snø. Så det var egentlig likeså greit. Ikke det helt optimale å vandre rundt i snø og vind. I stedet vandret vi rundt i sentrum og oppdaget at det finnes både Sephora, Bjørn Borg, Zara og Mango her. Det kan jeg like! Denne byen virker faktisk bare større og større...

I kveld blir det bare en rolig kveld her hjemme i leiligheten. Nicole, som bor rett ved siden av kommer snart bort så lager vi noe mat og bare blir her. Matlaging er faktisk en utfordring siden vi verken har fryser eller stekeovn. Men alt går. Må bare planlegge litt ekstra. Tror det blir noe så enkelt som pasta bolognese på menyen i kveld. Ikke det verste man kan spise det!

Viva la vida

Jess! Da har jeg endelig kommet meg på fast nett etter å ha kommet til Maastricht! Jeg og Trine kom ned hit allerede lørdag. Og vi ble faktisk KJØRT ned av faren til Trine, which means: mer bagasje. Vi dro avsted rundt kl.13.00 på fredag og satte kursen mot Gøteborg hvor vi tok nattfergen til Kiel. Deretter gikk det raskt gjennom Tyskland før vi til slutt, etter litt GPS-problemer, kom frem til Maastricht i femtiden på lørdag. Ikke lett når en har to GPS'er som sier helt forskjellige ting...!

Vi var tydeligvis noen av de første som kom, for hele studenthuset der Trine bor var nærmest spøkelsesaktig. Bortsett fra spanske Al var gangene rimelig tomme. Det var ikke så mye bedre i mitt studenthus. Den jeg deler kjøkken og bad med hadde heller ikke kommet. Skummelt, skummelt. Men på mandag dukket det plutselig opp to par ufattelig pene herresko utenfor døren til den jeg deler leiligheten med. Det kunne bare bety en ting: italiener! Og antagelsen skulle vise seg å være rett da jeg møtte denne mystiske personen på kjøkkenet neste morgen. Jeg har allerede glemt navnet hans, men han er fra en by ved de italienske alpene, studerer markedsøkonomi og mest sannsynlig har jeg også rett i mine antagelser angående de feminine faktene hans. Så dette tror jeg kan funke ypperlig! Foreløpig virker han hvertfall som en super fyr. Og til nå har jeg bare møtt ok personer. Allerede mandag startet et opplegg for utvekslingsstudenter hvor vi fikk omvisning i byen og spiste middag på det faste stedet til organisasjonen for utvekslingstudenter. Og her fantes folk fra hele verden. San Francisco. Australia. Hong Kong. Østerrike. Italia. Sveits. Tyskland. Frankrike. Tyrkia. Polen. Colombia. Sør-Afrika. Virginia. Brasil. Spania. Og ikke minst: Sverige!

Jeg og Trine måtte jo finne på noe lørdag og søndag før noe annet hadde begynt så vi vandret rundt i sentrum og gjorde oss kjent. På søndag skulle vi ned i sentrum for å finne et sted å drikke kaffe. Men da vi kom ned til sentrum var det helt tett med folk overalt og i gatene gikk korps rundt og spilte i merkelige kostymer. Utestedene var fyllt til randen med øldrikkende nederlendere og småbarnsfamilier. Vi hadde forventet et ganske folketomt sentrum, det var tross alt søndag. Så vi ble rimelig overrasket! Vi visste at karnevalet var en stor happening i Maastricht, men det begynner ikke før 22.februar. Til slutt fikk vi vite at fire uker før karnevalet kroner de prinsen av karnevalet og feirer og fester...og det var nettopp nå. Vi fikk også vite at under det virkelige karnevalet er det enda livligere og enda tettere med folk, noe som skal godt gjøres! Maastricht er ikke verdens største by. Den har rundt 120 000 innbyggere. Men jeg er sikker på at samtlige av disse må ha vært i sentrum den søndagen. Så da er det bare å finne et kostyme og vente på det virkelige karnevalet!

På mandag skulle jeg og Trine forsøke å finne fakultetet vårt. Kartkunnskap er ikke noe vi kan skryte på oss, så resultatet ble en laaaang omvei. Men på vei dit havnet vi plutselig borti en idyllisk liten dyrehage hvor geiter, påfugler, gjess og reinsdyr var plassert sammen i en stor innhengning. Det var et ganske uventet syn rett utenfor sentrum! Og, som alltid, vi fant til slutt frem. Endelig begynte det også å komme folk. Vi var ikke lenger alene! Så nå var introduction week i full gang. Som nevnt var første ting en felles middag. Tirsdagen var vi en gjeng som hadde en ekspedisjon til universitetets treningssenter...som vi fant ut ligger litt for langt vekke til at noen av oss sannsynligvis gidder å trene der...! Vi lagdet en god middag og fikk etterhvert selskap av flere og flere. Og som seg hør og bør ble det senere fest på studenthuset hvor vi ble bedre kjent med både de vi hadde truffet før og nye folk.

Men i går var det ingen store store happeninger. Så hva gjør man da? Man drar til Brüssel! Brüssel ligger en og en halv time vekke med tog så jeg og Trine reiste av sted med toget i titiden. Og Brüssel var en utrolig fin by! Det skal mye til å ikke falle pladask for en by som har sjokoladebutikker på hvert hjørne. Og vi oppdaget fort at det var en stor by med mange storslåtte bygninger. Siden vi tross alt går på Europastudier var det nærmest obligatorisk å avlegge EU-kommisjonens bygning et besøk. Vi kom dessverre ikke lenger enn til inngangen ettersom sikkerheten der var strengere enn på en flyplass, men vi merket at dette var svære greier. Og rundt Kommisjonsbygningen er det fullt av kontorer til firmaer og organisasjoner som driver lobbyvirksomhet mot EU. Norge har selv et eget hus hvor blant annet Statoil og Stavanger kommune holder til. Og de får dagens VG hver dag! Da jeg kom hjem utpå kvelden føltes det nesten som å ha vært på ferie. Men i dag begynner alvoret. Om to timer er det introduksjonsmøte for studiet så nå er det full skjerpings. På tide å gjøre seg klar og finne frem motivasjonen!

Final countdown!

Ikkje få panikk, ikkje få panikk! Nå er det sånn cirka 17 timer til jeg og Trine setter oss i bilen og cruiser nedover mot Maastricht. Æææææ!

Det meste er pakket. Skapene er tømt. Gammel mat er kastet. Papirer og forsikringer er fikset. Alle rørende avskjedsscener er unnagjort. Med andre ord er alt klart for et fantastisk semester i Nederland. Og reisenervene har satt inn for fullt...! Det blir neppe mye søvn i natt. Faktisk har det generelt blitt lite søvn den siste tiden. Et halvt år, ja ikke det engang, er ikke lenge og det kommer sannsynligvis til å suse forbi. Dessuten kan jeg vanskelig tenke meg at det vil bli et kultursjokk å komme til Nederland. Men likevel, det er spennende! Utover hvor jeg skal bo og hvilke fag jeg skal ta vet jeg fint lite om hvordan det blir. Hvilke folk vil jeg treffe på? Hvordan er det der jeg skal bo? Hvordan er studiet? Det er rart hvordan pakking kan sette i gang store prosesser. For det var først da jeg forrige uke begynte å pakke ned alle tingene mine sannheten virkelig slo meg. Jeg skal vekk! Vekk fra Smestad. Vekk fra Oslo. Vekk fra...NORGE! Dette som jeg ikke hadde hatt tid til å tenke på i eksamensperioden og juleferien. Så jeg freaket litt ut. Jeg vet ikke helt hvorfor. Det var ikke det at jeg gruet meg. Men å pakke ned absolutt alt satte tydeligvis i gang noe. Pakking innebærer forandringer. Når jeg kommer tilbake igjen bor jeg ikke lenger i Holmenveien og mange av folkene jeg har blitt kjent med her i Oslo har sannsynligvis forsvunnet. Og hvem vet hva som kan skje i løpet av dette halvåret?

Men etter et og et halvt år i Oslo er tiden inne for en full make-over av hverdagslivet. Akkurat det har vel sjelden skadet noen. Så jeg er klar for alt det måtte innebære. Forventningene til resultatet er hvertfall store! Neste gang jeg blogger blir det fra rommet mitt i Maastricht. Pretty cool!

Krig og fred og politikk og sånn...

Legg vekk partipolitisk tilhørighet. Legg vekk religiøs overbevisning. Legg vekk nasjonalitet. Hva sitter en da igjen med når en ser på krigen i Midtøsten? Jo, hundrevis av ofre. Hundrevis av sårede og drepte. Barn, kvinner og menn. Uskyldige sivile. For det er dem denne krigen går utover. Krigen rammer ikke Hamas. Den vil tvert i mot med stor sannsynlighet øke oppslutningen om Hamas og legitimere organisasjonens voldsbruk. Det er Gazas befolkning som rammes. Og Hamas' angrep rammer ikke den israelske regjeringen, men uskyldige israelere. Den rammer dem som ikke har bedt om noen krig.

Denne konflikten har kun to sider, men det er ikke hvorvidt en er muslim eller jøde, hvorvidt en er israeler eller palestiner eller hvorvidt ens politiske overbevisning heller mot venstresiden eller høyresiden. Det er krig mot fred. Enkelt og greit. Og når det koker ned til dette burde det være relativt enkelt å velge side. Krig handler om å hevde seg selv på bekostning av andre og deres lidelser. Fred er respekt for menneskeverdet. Fred er å verdsette og likestille mennesker uansett nasjonalitet, etnisitet, religion, politisk standpunkt og kultur. En hater ikke jøder selv om en mener at Israels militære angrep på Gaza må opphøre. En hater ikke muslimer selv om en mener Hamas sine angrep på Israel må ta slutt. Det var dette som ble markert med fakkeltog i mange av Norges byer og tettsteder i kveld. Her var tusenvis samlet for å vise sin avsky mot den krenkelsen av menneskeverdet som daglig skjer i Midtøsten.

Da er det trist når den symbolske markeringen dempes av voldelige opprør både i forkant og etterkant av markeringen. I Oslo ble vinduer knust, søppelspann ble brent og steiner ble kastet. Av personer som mest sannsynlig ikke har noen interesse av konflikten, men som så sitt snitt til å herje fritt. Det var ganske merkelig å sitte på Dr. Jekylls etter fakkeltoget og plutselig merke det klø og svi i halsen, resultatet av tåregass som hadde sevet inn etter at politiet hadde prøvd å stanse opptøyer i gaten utenfor. Slike opptøyer viser null respekt for menneskene konflikten berører. Det er ikke vi i Norge som mister huset i et bombeangrep. Det er ikke vi som får hele familien utslettet. Det er ikke vi som mister venner og slekt. Det er ikke vi som hver dag må leve i konstant frykt for selv å miste livet. Så det minste vi kan gjøre er å vise menneskene som faktisk lever midt oppi det respekt gjennom blant annet markeringer som fakkeltogene i dag.