Torsdag 26.februar klokken 10.09. Dominik, Ida, Cecilie, Mariona, Agnes og jeg har satt nesen mot Brüssel. I stedet for en pubcrawl som muligens er mer vanlig, ble det en sjokoladebutikkcrawl. Den ene sjokoladebutikken etter den andre, større og større fristelser. Mmmmm. Og vi kunne selvsagt ikke dra fra Brüssel uten å kjøpe med oss noe! Vi var også innom Tintin-butikken. Tintin er belgisk og har fått dedikert en hel butikk til seg selv hvor du kan kjøpe Tintin-posters, Tininkopper, Tintinfigurer, Tintinklær, Tintinpostkort,Tintinfilmer...og selvfølgelig Tintin-tegneserier. Det ble derimot ingen suvenir derfra...
Denne gangen tok vi også turen innom Delirium, en bar som har Guiness verdensrekord fordi de er stolte innehavere av hele 2004 forskjellige øltyper. Du kan bare tenke deg hvordan menyen ser ut! Her finner du alt fra øl med sjokoladesmak og øl med kirsebærsmak til tradisjonelt mørkt belgisk øl. Etter å ha vandret rundt hele dagen var det en perfekt plass å slappe av. Og etterhvert gikk vi videre for å finne en plass å spise. Der ble vi sittende en god stund før noen av oss tok toget tilbake til Maastricht mens resten av oss gikk for å finne hotellet vi skulle overnatte på. Sightseeing er slitsomt så det ble en relativt tidlig kveld. Neste dag tok vi metroen litt utfor sentrum for å se Atomia, et slags kunstverk som skal forestille et digert molekyl og hvor det også er utstillinger inni hvert av atomene. Etterpå dro jeg alene til togstasjonen for å fortsette turen til Poitiers hvor jeg skulle besøke noen venner. Jeg bestilte billettene, åpnet lommeboken og skulle til å betale. Bankkortet! Hvor er bankkortet? Plutselig slo det meg: Jo, det la jeg i en annen veske en kveld jeg skulle ut og har glemt å legge det tilbake i lommeboken etterpå. Så der sto jeg på togstasjonen i Brüssel uten noen mulighet til å komme meg til Poitiers. Krise! Men Dominik viste seg å bli redningen. Han hadde enda ikke dratt fra Brüssel, så i rekordfart fikk jeg møtt ham og han var så snill å låne meg penger. Knappe to timer senere, fortsatt med adrenalinet pumpende i blodet, satte jeg meg skjelven og lykkelig på toget til Paris. Puh! Jeg er overbevist om at slikt bare kan hende meg.
Denne gangen tok vi også turen innom Delirium, en bar som har Guiness verdensrekord fordi de er stolte innehavere av hele 2004 forskjellige øltyper. Du kan bare tenke deg hvordan menyen ser ut! Her finner du alt fra øl med sjokoladesmak og øl med kirsebærsmak til tradisjonelt mørkt belgisk øl. Etter å ha vandret rundt hele dagen var det en perfekt plass å slappe av. Og etterhvert gikk vi videre for å finne en plass å spise. Der ble vi sittende en god stund før noen av oss tok toget tilbake til Maastricht mens resten av oss gikk for å finne hotellet vi skulle overnatte på. Sightseeing er slitsomt så det ble en relativt tidlig kveld. Neste dag tok vi metroen litt utfor sentrum for å se Atomia, et slags kunstverk som skal forestille et digert molekyl og hvor det også er utstillinger inni hvert av atomene. Etterpå dro jeg alene til togstasjonen for å fortsette turen til Poitiers hvor jeg skulle besøke noen venner. Jeg bestilte billettene, åpnet lommeboken og skulle til å betale. Bankkortet! Hvor er bankkortet? Plutselig slo det meg: Jo, det la jeg i en annen veske en kveld jeg skulle ut og har glemt å legge det tilbake i lommeboken etterpå. Så der sto jeg på togstasjonen i Brüssel uten noen mulighet til å komme meg til Poitiers. Krise! Men Dominik viste seg å bli redningen. Han hadde enda ikke dratt fra Brüssel, så i rekordfart fikk jeg møtt ham og han var så snill å låne meg penger. Knappe to timer senere, fortsatt med adrenalinet pumpende i blodet, satte jeg meg skjelven og lykkelig på toget til Paris. Puh! Jeg er overbevist om at slikt bare kan hende meg.
Nå kunne jeg hvertfall slappe av. Men turen skulle vise seg å bli enda mer nervepirrende. Jeg hadde allerede kjøpt billett fra Paris til Poitiers og toget skulle ankomme Paris kl. 16.05 og toget videre til Poitiers kl. 16.55. 50 minutter skulle være mer enn nok tid fikk jeg beskjed om av billettselgeren, selv om jeg måtte komme meg fra Gare du Nord til Gare Montparnasse. Men da jeg kom til Paris innså jeg fort at her var det snakk om marginer. Først og fremst, hvilken metro skulle jeg ta? Det gikk rimelig fort å finne ut så da var det bare å komme seg til linje 4. Men jeg var havnet midt i rushen så folk sneglet seg fremover. Vel inne på metroen så jeg urolig på klokken. 25 minutter igjen. 23 minutter igjen. 20 minutter igjen. Shit, strømstopp! Dermed gikk nok et par dyrebare minutter tapt. Da jeg endelig kom frem var det drøye 5 min. til toget skulle gå. Ok, hvis jeg springer går dette fint, tenkte jeg. Men det var utallige rulletrappet som skulle løpes opp og utallige korridorer som skulle løpes bortover. Det var nesten bare å gi opp. Men jeg forsatte å kave meg frem blant folk. Aldri har Gare Montparnasse virket større! Jess, toget sto der enda! Jeg tok meg ikke en gang tid til å sjekke hvor jeg skulle sitte, men hev meg inn i en av de første vognene. Og ett minutt etter at jeg lettet og andpusten fikk satt føttene inn på toget begynte det å gå. Nok en gang ordnet det seg for snille jenter. Karma? Oh yes!
Manitra møtte meg på stasjonen da jeg kom frem. Etter å ha vandret litt rundt møtte vi Christophe da han var ferdig på jobb. Utrolig å tenke på at det allerede er nesten to år siden jeg så dem sist! Vi tok en rolig kveld og spiste den fantastiske maten faren til Chris hadde laget og spilte Wee...kanskje litt for lenge. I hvertfall lenge nok til at vi sov til langt utpå dag dagen etterpå. Men til slutt fikk vi stått opp og vi tok turen til Christophe sitt hus på landet før vi dro videre til en liten landsby som heter Chauvigny. Et nydelig sted! Og med 19 grader og sol var det stor kontrast til Maastricht med 5 grader og grått og trist vær...Søndagen dro jeg til Montamisé på besøk til familien hvor jeg jobbet som au-pair et år. Å se ungene igjen var helt utrolig! Louisa, som bare var fire måneder da jeg kom er nå over to år og kan både snakke fransk og norsk. Siden hun var så liten da jeg var her husket hun meg ikke igjen, men hun hadde fortsatt den samme kosekluten! Og Anna, som nå er 5 år, er fortsatt like sjarmerende og nydelig. Moren, Karoline, er dessuten gravid på ny i 8. måned så kanskje blir de fire jenter om en måneds tid?? Inès, den eldste, var dessverre vekkreist på ferie, men hele familien skal til Norge i sommer så jeg satser på å få treffe alle igjen da. På grunn av ferien fikk jeg heller ikke truffet dem jeg ble kjent med fra sosialistpartiet her nede. De var enten på ski eller dratt hjem til familien sin. Men i dag før jeg dro spiste jeg lunsj med Cloé, en venninne fra universitetet i Poitiers. Det er rart, men når du treffer dem igjen virker det som om det var i går du traff dem sist. Og å si hade i dag, særlig til Manitra og Chris, var nesten like fælt som da jeg sa hade før jeg dro tilbake til Norge for to år siden. Sukk. Det var skikkelig merkelig å være tilbake. Det har vært noen fantastiske feriedager. Men i morgen er det derimot rått og brutalt tilbake til virkeligheten med en presentasjon i European State. Men ja, det er først i morgen. Enda noen timer igjen!
Manitra møtte meg på stasjonen da jeg kom frem. Etter å ha vandret litt rundt møtte vi Christophe da han var ferdig på jobb. Utrolig å tenke på at det allerede er nesten to år siden jeg så dem sist! Vi tok en rolig kveld og spiste den fantastiske maten faren til Chris hadde laget og spilte Wee...kanskje litt for lenge. I hvertfall lenge nok til at vi sov til langt utpå dag dagen etterpå. Men til slutt fikk vi stått opp og vi tok turen til Christophe sitt hus på landet før vi dro videre til en liten landsby som heter Chauvigny. Et nydelig sted! Og med 19 grader og sol var det stor kontrast til Maastricht med 5 grader og grått og trist vær...Søndagen dro jeg til Montamisé på besøk til familien hvor jeg jobbet som au-pair et år. Å se ungene igjen var helt utrolig! Louisa, som bare var fire måneder da jeg kom er nå over to år og kan både snakke fransk og norsk. Siden hun var så liten da jeg var her husket hun meg ikke igjen, men hun hadde fortsatt den samme kosekluten! Og Anna, som nå er 5 år, er fortsatt like sjarmerende og nydelig. Moren, Karoline, er dessuten gravid på ny i 8. måned så kanskje blir de fire jenter om en måneds tid?? Inès, den eldste, var dessverre vekkreist på ferie, men hele familien skal til Norge i sommer så jeg satser på å få treffe alle igjen da. På grunn av ferien fikk jeg heller ikke truffet dem jeg ble kjent med fra sosialistpartiet her nede. De var enten på ski eller dratt hjem til familien sin. Men i dag før jeg dro spiste jeg lunsj med Cloé, en venninne fra universitetet i Poitiers. Det er rart, men når du treffer dem igjen virker det som om det var i går du traff dem sist. Og å si hade i dag, særlig til Manitra og Chris, var nesten like fælt som da jeg sa hade før jeg dro tilbake til Norge for to år siden. Sukk. Det var skikkelig merkelig å være tilbake. Det har vært noen fantastiske feriedager. Men i morgen er det derimot rått og brutalt tilbake til virkeligheten med en presentasjon i European State. Men ja, det er først i morgen. Enda noen timer igjen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar