Viva la vida

Jess! Da har jeg endelig kommet meg på fast nett etter å ha kommet til Maastricht! Jeg og Trine kom ned hit allerede lørdag. Og vi ble faktisk KJØRT ned av faren til Trine, which means: mer bagasje. Vi dro avsted rundt kl.13.00 på fredag og satte kursen mot Gøteborg hvor vi tok nattfergen til Kiel. Deretter gikk det raskt gjennom Tyskland før vi til slutt, etter litt GPS-problemer, kom frem til Maastricht i femtiden på lørdag. Ikke lett når en har to GPS'er som sier helt forskjellige ting...!

Vi var tydeligvis noen av de første som kom, for hele studenthuset der Trine bor var nærmest spøkelsesaktig. Bortsett fra spanske Al var gangene rimelig tomme. Det var ikke så mye bedre i mitt studenthus. Den jeg deler kjøkken og bad med hadde heller ikke kommet. Skummelt, skummelt. Men på mandag dukket det plutselig opp to par ufattelig pene herresko utenfor døren til den jeg deler leiligheten med. Det kunne bare bety en ting: italiener! Og antagelsen skulle vise seg å være rett da jeg møtte denne mystiske personen på kjøkkenet neste morgen. Jeg har allerede glemt navnet hans, men han er fra en by ved de italienske alpene, studerer markedsøkonomi og mest sannsynlig har jeg også rett i mine antagelser angående de feminine faktene hans. Så dette tror jeg kan funke ypperlig! Foreløpig virker han hvertfall som en super fyr. Og til nå har jeg bare møtt ok personer. Allerede mandag startet et opplegg for utvekslingsstudenter hvor vi fikk omvisning i byen og spiste middag på det faste stedet til organisasjonen for utvekslingstudenter. Og her fantes folk fra hele verden. San Francisco. Australia. Hong Kong. Østerrike. Italia. Sveits. Tyskland. Frankrike. Tyrkia. Polen. Colombia. Sør-Afrika. Virginia. Brasil. Spania. Og ikke minst: Sverige!

Jeg og Trine måtte jo finne på noe lørdag og søndag før noe annet hadde begynt så vi vandret rundt i sentrum og gjorde oss kjent. På søndag skulle vi ned i sentrum for å finne et sted å drikke kaffe. Men da vi kom ned til sentrum var det helt tett med folk overalt og i gatene gikk korps rundt og spilte i merkelige kostymer. Utestedene var fyllt til randen med øldrikkende nederlendere og småbarnsfamilier. Vi hadde forventet et ganske folketomt sentrum, det var tross alt søndag. Så vi ble rimelig overrasket! Vi visste at karnevalet var en stor happening i Maastricht, men det begynner ikke før 22.februar. Til slutt fikk vi vite at fire uker før karnevalet kroner de prinsen av karnevalet og feirer og fester...og det var nettopp nå. Vi fikk også vite at under det virkelige karnevalet er det enda livligere og enda tettere med folk, noe som skal godt gjøres! Maastricht er ikke verdens største by. Den har rundt 120 000 innbyggere. Men jeg er sikker på at samtlige av disse må ha vært i sentrum den søndagen. Så da er det bare å finne et kostyme og vente på det virkelige karnevalet!

På mandag skulle jeg og Trine forsøke å finne fakultetet vårt. Kartkunnskap er ikke noe vi kan skryte på oss, så resultatet ble en laaaang omvei. Men på vei dit havnet vi plutselig borti en idyllisk liten dyrehage hvor geiter, påfugler, gjess og reinsdyr var plassert sammen i en stor innhengning. Det var et ganske uventet syn rett utenfor sentrum! Og, som alltid, vi fant til slutt frem. Endelig begynte det også å komme folk. Vi var ikke lenger alene! Så nå var introduction week i full gang. Som nevnt var første ting en felles middag. Tirsdagen var vi en gjeng som hadde en ekspedisjon til universitetets treningssenter...som vi fant ut ligger litt for langt vekke til at noen av oss sannsynligvis gidder å trene der...! Vi lagdet en god middag og fikk etterhvert selskap av flere og flere. Og som seg hør og bør ble det senere fest på studenthuset hvor vi ble bedre kjent med både de vi hadde truffet før og nye folk.

Men i går var det ingen store store happeninger. Så hva gjør man da? Man drar til Brüssel! Brüssel ligger en og en halv time vekke med tog så jeg og Trine reiste av sted med toget i titiden. Og Brüssel var en utrolig fin by! Det skal mye til å ikke falle pladask for en by som har sjokoladebutikker på hvert hjørne. Og vi oppdaget fort at det var en stor by med mange storslåtte bygninger. Siden vi tross alt går på Europastudier var det nærmest obligatorisk å avlegge EU-kommisjonens bygning et besøk. Vi kom dessverre ikke lenger enn til inngangen ettersom sikkerheten der var strengere enn på en flyplass, men vi merket at dette var svære greier. Og rundt Kommisjonsbygningen er det fullt av kontorer til firmaer og organisasjoner som driver lobbyvirksomhet mot EU. Norge har selv et eget hus hvor blant annet Statoil og Stavanger kommune holder til. Og de får dagens VG hver dag! Da jeg kom hjem utpå kvelden føltes det nesten som å ha vært på ferie. Men i dag begynner alvoret. Om to timer er det introduksjonsmøte for studiet så nå er det full skjerpings. På tide å gjøre seg klar og finne frem motivasjonen!

Final countdown!

Ikkje få panikk, ikkje få panikk! Nå er det sånn cirka 17 timer til jeg og Trine setter oss i bilen og cruiser nedover mot Maastricht. Æææææ!

Det meste er pakket. Skapene er tømt. Gammel mat er kastet. Papirer og forsikringer er fikset. Alle rørende avskjedsscener er unnagjort. Med andre ord er alt klart for et fantastisk semester i Nederland. Og reisenervene har satt inn for fullt...! Det blir neppe mye søvn i natt. Faktisk har det generelt blitt lite søvn den siste tiden. Et halvt år, ja ikke det engang, er ikke lenge og det kommer sannsynligvis til å suse forbi. Dessuten kan jeg vanskelig tenke meg at det vil bli et kultursjokk å komme til Nederland. Men likevel, det er spennende! Utover hvor jeg skal bo og hvilke fag jeg skal ta vet jeg fint lite om hvordan det blir. Hvilke folk vil jeg treffe på? Hvordan er det der jeg skal bo? Hvordan er studiet? Det er rart hvordan pakking kan sette i gang store prosesser. For det var først da jeg forrige uke begynte å pakke ned alle tingene mine sannheten virkelig slo meg. Jeg skal vekk! Vekk fra Smestad. Vekk fra Oslo. Vekk fra...NORGE! Dette som jeg ikke hadde hatt tid til å tenke på i eksamensperioden og juleferien. Så jeg freaket litt ut. Jeg vet ikke helt hvorfor. Det var ikke det at jeg gruet meg. Men å pakke ned absolutt alt satte tydeligvis i gang noe. Pakking innebærer forandringer. Når jeg kommer tilbake igjen bor jeg ikke lenger i Holmenveien og mange av folkene jeg har blitt kjent med her i Oslo har sannsynligvis forsvunnet. Og hvem vet hva som kan skje i løpet av dette halvåret?

Men etter et og et halvt år i Oslo er tiden inne for en full make-over av hverdagslivet. Akkurat det har vel sjelden skadet noen. Så jeg er klar for alt det måtte innebære. Forventningene til resultatet er hvertfall store! Neste gang jeg blogger blir det fra rommet mitt i Maastricht. Pretty cool!

Krig og fred og politikk og sånn...

Legg vekk partipolitisk tilhørighet. Legg vekk religiøs overbevisning. Legg vekk nasjonalitet. Hva sitter en da igjen med når en ser på krigen i Midtøsten? Jo, hundrevis av ofre. Hundrevis av sårede og drepte. Barn, kvinner og menn. Uskyldige sivile. For det er dem denne krigen går utover. Krigen rammer ikke Hamas. Den vil tvert i mot med stor sannsynlighet øke oppslutningen om Hamas og legitimere organisasjonens voldsbruk. Det er Gazas befolkning som rammes. Og Hamas' angrep rammer ikke den israelske regjeringen, men uskyldige israelere. Den rammer dem som ikke har bedt om noen krig.

Denne konflikten har kun to sider, men det er ikke hvorvidt en er muslim eller jøde, hvorvidt en er israeler eller palestiner eller hvorvidt ens politiske overbevisning heller mot venstresiden eller høyresiden. Det er krig mot fred. Enkelt og greit. Og når det koker ned til dette burde det være relativt enkelt å velge side. Krig handler om å hevde seg selv på bekostning av andre og deres lidelser. Fred er respekt for menneskeverdet. Fred er å verdsette og likestille mennesker uansett nasjonalitet, etnisitet, religion, politisk standpunkt og kultur. En hater ikke jøder selv om en mener at Israels militære angrep på Gaza må opphøre. En hater ikke muslimer selv om en mener Hamas sine angrep på Israel må ta slutt. Det var dette som ble markert med fakkeltog i mange av Norges byer og tettsteder i kveld. Her var tusenvis samlet for å vise sin avsky mot den krenkelsen av menneskeverdet som daglig skjer i Midtøsten.

Da er det trist når den symbolske markeringen dempes av voldelige opprør både i forkant og etterkant av markeringen. I Oslo ble vinduer knust, søppelspann ble brent og steiner ble kastet. Av personer som mest sannsynlig ikke har noen interesse av konflikten, men som så sitt snitt til å herje fritt. Det var ganske merkelig å sitte på Dr. Jekylls etter fakkeltoget og plutselig merke det klø og svi i halsen, resultatet av tåregass som hadde sevet inn etter at politiet hadde prøvd å stanse opptøyer i gaten utenfor. Slike opptøyer viser null respekt for menneskene konflikten berører. Det er ikke vi i Norge som mister huset i et bombeangrep. Det er ikke vi som får hele familien utslettet. Det er ikke vi som mister venner og slekt. Det er ikke vi som hver dag må leve i konstant frykt for selv å miste livet. Så det minste vi kan gjøre er å vise menneskene som faktisk lever midt oppi det respekt gjennom blant annet markeringer som fakkeltogene i dag.

Another year is over...

Det var det. Heretter er år 2008 historie og en ny kalenderbok må tas i bruk med blanke sider som litt etter litt vil fylles. Vi har forlatt året som var og tatt steget inn i 2009. Et nytt år med nye muligheter. Dermed er vel tiden inne for en liten årskavalkade. Vel, etter et halvår i Oslo hadde jeg i januar kommet skikkelig inn i studiet og fått slått meg til ro. Nå var tiden inne for nye utfordringer, så noe av det første jeg startet året med var faktisk å finne meg en jobb. Etter at det første semesteret hadde spist opp store deler av pengene som var tjent opp i sommerferien innså jeg at en ekstrainntekt var høyst nødvendig dersom jeg ikke ville ty til drastiske innsparingstiltak. Før jeg visste ordet av det var jeg dermed ikledd ferskvare uniform og befant meg bak ferskvaredisken på ICA Vindern blant kylling, fisk, brød og saftige biffer. Og livet på ICA Vindern er slett ikke verst. Men med en jobb får en mindre fritid, så mye tid til å besøke andre har det ikke vært.

Men hva gjør vel det når jeg har fantastiske venner som kommer innom Oslo innimellom? Og familien har jeg også heldigvis fått se med jevne mellomrom. Mamma, pappa og Vegard kom på besøk i påsken og allerede i begynnelsen av mai traff jeg dem igjen i konfirmasjonen til søskenbarnet mitt Magnus i Molde. Etter fullførte eksamener bar det rett til Trondheim i 80årsdag til mormor og morfar hvor jeg møtte resten av slekten, men det var først etter å ha klart det kunststykket å miste toget. Det skulle vise seg at for en gangs skyld var ikke flaksen på min side og jeg måtte smertelig erfare at det nok er en grunn til at folk flest er ute i litt god tid. Men som de sier: det går alltid et tog, så tre timer senere var jeg endelig på vei. Helgen i Trondheim falt passende nok sammen med Rosenborg-Viking. Jeg, pappa og Vegard var dermed benklare for å se Viking banke Rosenborg på Lerkendal. Men utfallet skulle vise seg å bli noe helt annet. Det er sjelden jeg har gått så provosert fra en fotballkamp etter at Rosenborg vinner 2-1 på grunn av en av de drøyeste filmingene jeg har sett, en filming som resulterte i straffespark og mål for Rosenborg, men som burde resultert i rødt kort og utvisning. Alt dette var derimot glemt da Viking vant 1-0 over Vålerenga på Ullevål i september. Et magisk øyeblikk! Viking endte til slutt på en litt skuffende 6. plass, men jeg vant hvert fall tippekonkurransen internt over tippeligatabellens sluttresultat. Det siste halvåret har jeg sett lite til familien, men jeg hadde en super helg i Trondheim i begynnelsen av november hvor jeg fikk truffet både besteforeldre, mamma som tok turen opp for helgen, og de fleste av vennene mine som studerer der. En slik helg var akkurat den avkoblingen jeg trengte...!

Året har som vanlig hatt sine oppturer og nedturer. Nedturene er for så vidt glemt, en av mine gode egenskaper. Men oppturene glemmer jeg ikke like lett. Studieturen til Budapest er definitivt en av dem! I midten av april, rett før eksamenskjøret satte inn for fullt, var vi 30 stk. fra studiet som satte kursen mot Budapest og hadde fem fantastiske dager der. Mye tydet på at de fleste av oss fikk store sosiale abstinenser da vi kom hjem igjen. Jeg har aldri sett noen kommentere så heftig på facebookbilder som eurofolk på bildealbumene fra Budapestturen de første ukene etter vi kom hjem. Og plutselig var det oppsiktsvekkende mange eurofolk som hadde funnet veien til Blindern. En hel uke i Paris i sommer med Kjersti var også bare helt fantastisk. For ikke å glemme Øyafestivalen! Grinderman, Kaizers Orchestra, Grand Island, Dirty Pretty Things…sukk <3. Den likevel største oppturen om sommeren er å komme hjem til Stavanger…med sandvolleyballturnering, gladmatfestival, strandturer, venner og familie.

Alt i alt har det vært et skikkelig bra år. Det er helt sikkert visse ting jeg kunne klart meg uten, ting jeg kunne gjort annerledes. Men gjort er gjort og det som har skjedd har skjedd. Nå er det uansett for sent å angre på noe. Når sant skal sies er det dessuten bedre å angre på noe en har gjort enn noe en ikke har gjort. Og livet er for kort til å dvele ved tidligere feil og til å bruke tid på å analysere hvordan situasjonen kunne vært dersom ting hadde vært annerledes. Derfor ville jeg i grunnen ikke vært foruten noen av årets opplevelser. Så la oss håpe dette året blir like bra! Jeg aner ikke hva som ligger foran meg, men med et semester i Nederland blir det nok minst like begivenhetsrikt! Nye områder skal oppdages, nye utfordringer skal testes ut og nye erfaringer skal læres.

Tusen takk for året som har vært…and a happy new year folks!

Israel versus Palestina...

Jeg hadde et håp om at situasjonen i Midtøsten ville bedres da det islamistiske partiet Hamas, som av mange er karakterisert som en terroristorganisasjon, inngikk et kompromiss med det sosialdemokratiske partiet i Palestina, Fatah, i mars 2007. Det kunne tyde på en mer forsonende linje ovenfor Israel i den mangeårige konflikten. Våpenhvilen som ble inngått juni i år mellom Israel og Hamas var et tydelig eksempel på dette. Men som en har sett den siste tiden er situasjonen nå verre enn på lenge. Da den seks måneders lange våpenhvilen utløp 19.desember nektet Hamas å forlenge den fordi de mente Israel allerede hadde brutt våpenhvilen. Israel har nå godt til krig mot Hamas og angrep fredag morgen flere mål i Gaza. Over 300 palestinere har mistet livet i israelske angrep bare siden lørdag og av disse er mange sivile. Israel sier selv at de bare angriper strategiske mål, men når angrepene i så stor grad rammer sivile er det stor grunn til å sette spørsmålstegn ved Israels angrepsmetode og krigstrategi. Israel har nå opprettet en buffersone i en radius av 2 til 4 km rundt Gaza som betyr at kun lokale beboere kan benytte veiene ut og inn av området, og den israelske hæren har også forberedt seg på å sende inn bakkestyrker. Hamas har svart på angrepene ved selv å sende raketter mot israelske mål.

Hamas er ikke definert som en terrororgansiasjon av FN, men problemet med Hamas er at den ikke anerkjenner Israel som egen stat, og det er ingen tvil om at deres virkemidler i konflikten kan diskuteres. Volden fra palestinernes kan på ingen måte forsvares, og er det noe en har lært opp gjennom historien er det at vold sjelden fører til en vellykket løsning på en konflikt. Men situasjonen for palestinerne er håpløs og desperat. I 1948 ble grensene mellom Israel og Palestina fastsatt av FN, men under seksdagerskrigen i 1967 okkuperte Israel Gazastripen og har siden fortsatt å ulovlig okkupere palestinske områder. Underlegne Israel både økonomisk og militært er det lite palestinerne kan gjøre for å yte motstand mot israelsk okkupasjon. Dermed tyr de i stedet til desperate voldshandlinger. Palestinerne har også mistet sin lit til diplomatiske løsninger etter at Osloavtalen fra 1993 i dag er mer eller mindre forvitret. Som en siste utvei har de i stedet satt sin lit til militære virkemidler hvor mange har sett Hamas som løsningen, derav deres seier ved valget i 2006.

Men tiden har vist at heller ikke dette har bedret palestinernes situasjon. I det hele tatt ser det i øyeblikket ut til at konflikten har gått så langt og sitter så dypt at en løsning i nærmeste fremtid er umulig. Konflikten i Midtøsten er også karakterisert av Jan Egeland som den eneste konflikten hvor han ikke ser noen muligheter for en snarlig og fredelig løsning. En ting er sikkert, en fredelig løsning krever stort initiativ fra begge sider. Begge parter må være forberedt på å svelge stoltheten og begge parter må anerkjenne den andre. Det er også på tide at omverden tar ansvar. Heldigvis var flere land raskt ute med å fordømme de israelske krigshandlingene. Alt for lenge har israelske handlinger blitt forsvart, mye på grunn av sympati ovenfor jødene etter andre verdenskrig. Men dette er ikke lenger en religiøs konflikt. Det handler om rettighetene til det palestinske folket, like mye som jødenes rettigheter. Det må ikke glemmes.

Mysteriet Oslo...

Oslo kan fort virke kald og upersonlig. Kaféene og utestedene er trendy og classy, uten noen spesiell atmosfære. Butikksentrene langs Karl Johan og Aker brygge er fylt med dyre designerbutikker med et prisnivå som kun tillater vindusshopping for fattige studenter. Det er biler og folk overalt. Langs nedre Karl Johan står prostituerte i sikk sakk etter kl.22.00, tiggerne står enda tettere, og narkolangere og gjenger dealer åpenlyst foran Oslo S. En leser stadig om folk som blir banket opp på åpen gate.

Men midt oppi alt dette finnes det små perler som ikke har blitt for berørt av storbyens hektiske hverdag og har beholdt sin sjarm. Som gir deg følelsen av at du har trådd inn i en helt annen verden. Som når du i en parallellgate til Karl Johan går inn i en bakgård og alt plutselig blir helt stille i det du har satt foten innenfor. En bakgård som er fylt med tomme stoler og bord som sannsynligvis blir hyppigere brukt om sommeren enn en kald desemberkveld. Og innerst i bakgården er det en dør til det du tror er en cd-butikk. Du går inn døren og oppdager at det ikke bare er en cd-butikk, men også en koselig liten jazz-kafé hvor saksofonen strømmer ut fra høytaleren og veggene er fylt med bilder av jazzens store musikere. Gjennomfrossen går du inn og kjenner varmen slå mot deg etter at du og vennene dine forgjeves har vandret rundt i kulden for å prøve å finne en okei plass hvor det ikke er fullt. Lykkelig kaprer dere det siste ledige bordet. Og helt nede langs Akerselven kan du finne en bortgjemt restaurant med et navn som henviser til Islam, interiør inspirert av orienten og med himmelske burgere. Den har sitteplasser både ute og inne og ser mest ut som en lokal taverna. så avsideliggende at du nesten må vite om den på forhånd for å havne borti den. Den minner om alt annet enn en restaurant midt i hjertet av Oslo.

Når du finner slike steder innser du at Oslo er veldig mye mer enn det du ser ved første øyekast. Den er full av slike perler, til og med midt i sentrum, hvis en bare leter litt.

Eksamenstid, gotta love it!

Du vet det nærmer seg eksamen når:
1. Lesesalen plutselig er full av folk du aldri har sett i løpet av semesteret
2. Du går til Blindern før solen er oppe og hjem etter at solen har gått ned
3. Du ikke kan huske sist du spiste middag hjemme hos deg selv
4. Hybelen ser ut som en søppelplass, men uten at du egentlig orker å bry deg
5. Du har problemer med å skille dagene fra hverandre. Helg, hva er det??
6. De eneste som skjønner humoren din er andre som er like preget av lesesalsluften som deg selv
7. Du faktisk ser frem til noen timer på jobb slik at du med god samvittighet kan slippe unna lesingen noen timer
8. Du bare har tid til å møte venner som ikke studerer på UIO dersom de kan treffe deg på Blindern
9. Bena så vidt klarer å bære deg opp en trapp fordi alle musklene har forfalt etter alle timene på lesesalen
10. Du har begynt å kjenne igjen lyden av skrittene til de ulike folkene på lesesalen når de går ut og inn
11. En 8-4 jobb plutselig ikke virker så fælt lenger

Men, selv om eksamenstiden er skikkelig stressende så er den i grunnen ikke så verst. Du begynner nesten å føle deg hjemme på Blindern. Og det er herlig å vite at alle er i samme situasjon. Du er ikke akkurat alene om det. Men ikke minst: Om bare to uker er alt over. Og enda bedre: Om nøyaktig en måned er det julaften. Den tanken gjør absolutt eksamenstiden litt mer overkommelig!