Israel versus Palestina...

Jeg hadde et håp om at situasjonen i Midtøsten ville bedres da det islamistiske partiet Hamas, som av mange er karakterisert som en terroristorganisasjon, inngikk et kompromiss med det sosialdemokratiske partiet i Palestina, Fatah, i mars 2007. Det kunne tyde på en mer forsonende linje ovenfor Israel i den mangeårige konflikten. Våpenhvilen som ble inngått juni i år mellom Israel og Hamas var et tydelig eksempel på dette. Men som en har sett den siste tiden er situasjonen nå verre enn på lenge. Da den seks måneders lange våpenhvilen utløp 19.desember nektet Hamas å forlenge den fordi de mente Israel allerede hadde brutt våpenhvilen. Israel har nå godt til krig mot Hamas og angrep fredag morgen flere mål i Gaza. Over 300 palestinere har mistet livet i israelske angrep bare siden lørdag og av disse er mange sivile. Israel sier selv at de bare angriper strategiske mål, men når angrepene i så stor grad rammer sivile er det stor grunn til å sette spørsmålstegn ved Israels angrepsmetode og krigstrategi. Israel har nå opprettet en buffersone i en radius av 2 til 4 km rundt Gaza som betyr at kun lokale beboere kan benytte veiene ut og inn av området, og den israelske hæren har også forberedt seg på å sende inn bakkestyrker. Hamas har svart på angrepene ved selv å sende raketter mot israelske mål.

Hamas er ikke definert som en terrororgansiasjon av FN, men problemet med Hamas er at den ikke anerkjenner Israel som egen stat, og det er ingen tvil om at deres virkemidler i konflikten kan diskuteres. Volden fra palestinernes kan på ingen måte forsvares, og er det noe en har lært opp gjennom historien er det at vold sjelden fører til en vellykket løsning på en konflikt. Men situasjonen for palestinerne er håpløs og desperat. I 1948 ble grensene mellom Israel og Palestina fastsatt av FN, men under seksdagerskrigen i 1967 okkuperte Israel Gazastripen og har siden fortsatt å ulovlig okkupere palestinske områder. Underlegne Israel både økonomisk og militært er det lite palestinerne kan gjøre for å yte motstand mot israelsk okkupasjon. Dermed tyr de i stedet til desperate voldshandlinger. Palestinerne har også mistet sin lit til diplomatiske løsninger etter at Osloavtalen fra 1993 i dag er mer eller mindre forvitret. Som en siste utvei har de i stedet satt sin lit til militære virkemidler hvor mange har sett Hamas som løsningen, derav deres seier ved valget i 2006.

Men tiden har vist at heller ikke dette har bedret palestinernes situasjon. I det hele tatt ser det i øyeblikket ut til at konflikten har gått så langt og sitter så dypt at en løsning i nærmeste fremtid er umulig. Konflikten i Midtøsten er også karakterisert av Jan Egeland som den eneste konflikten hvor han ikke ser noen muligheter for en snarlig og fredelig løsning. En ting er sikkert, en fredelig løsning krever stort initiativ fra begge sider. Begge parter må være forberedt på å svelge stoltheten og begge parter må anerkjenne den andre. Det er også på tide at omverden tar ansvar. Heldigvis var flere land raskt ute med å fordømme de israelske krigshandlingene. Alt for lenge har israelske handlinger blitt forsvart, mye på grunn av sympati ovenfor jødene etter andre verdenskrig. Men dette er ikke lenger en religiøs konflikt. Det handler om rettighetene til det palestinske folket, like mye som jødenes rettigheter. Det må ikke glemmes.