Israel versus Palestina...

Jeg hadde et håp om at situasjonen i Midtøsten ville bedres da det islamistiske partiet Hamas, som av mange er karakterisert som en terroristorganisasjon, inngikk et kompromiss med det sosialdemokratiske partiet i Palestina, Fatah, i mars 2007. Det kunne tyde på en mer forsonende linje ovenfor Israel i den mangeårige konflikten. Våpenhvilen som ble inngått juni i år mellom Israel og Hamas var et tydelig eksempel på dette. Men som en har sett den siste tiden er situasjonen nå verre enn på lenge. Da den seks måneders lange våpenhvilen utløp 19.desember nektet Hamas å forlenge den fordi de mente Israel allerede hadde brutt våpenhvilen. Israel har nå godt til krig mot Hamas og angrep fredag morgen flere mål i Gaza. Over 300 palestinere har mistet livet i israelske angrep bare siden lørdag og av disse er mange sivile. Israel sier selv at de bare angriper strategiske mål, men når angrepene i så stor grad rammer sivile er det stor grunn til å sette spørsmålstegn ved Israels angrepsmetode og krigstrategi. Israel har nå opprettet en buffersone i en radius av 2 til 4 km rundt Gaza som betyr at kun lokale beboere kan benytte veiene ut og inn av området, og den israelske hæren har også forberedt seg på å sende inn bakkestyrker. Hamas har svart på angrepene ved selv å sende raketter mot israelske mål.

Hamas er ikke definert som en terrororgansiasjon av FN, men problemet med Hamas er at den ikke anerkjenner Israel som egen stat, og det er ingen tvil om at deres virkemidler i konflikten kan diskuteres. Volden fra palestinernes kan på ingen måte forsvares, og er det noe en har lært opp gjennom historien er det at vold sjelden fører til en vellykket løsning på en konflikt. Men situasjonen for palestinerne er håpløs og desperat. I 1948 ble grensene mellom Israel og Palestina fastsatt av FN, men under seksdagerskrigen i 1967 okkuperte Israel Gazastripen og har siden fortsatt å ulovlig okkupere palestinske områder. Underlegne Israel både økonomisk og militært er det lite palestinerne kan gjøre for å yte motstand mot israelsk okkupasjon. Dermed tyr de i stedet til desperate voldshandlinger. Palestinerne har også mistet sin lit til diplomatiske løsninger etter at Osloavtalen fra 1993 i dag er mer eller mindre forvitret. Som en siste utvei har de i stedet satt sin lit til militære virkemidler hvor mange har sett Hamas som løsningen, derav deres seier ved valget i 2006.

Men tiden har vist at heller ikke dette har bedret palestinernes situasjon. I det hele tatt ser det i øyeblikket ut til at konflikten har gått så langt og sitter så dypt at en løsning i nærmeste fremtid er umulig. Konflikten i Midtøsten er også karakterisert av Jan Egeland som den eneste konflikten hvor han ikke ser noen muligheter for en snarlig og fredelig løsning. En ting er sikkert, en fredelig løsning krever stort initiativ fra begge sider. Begge parter må være forberedt på å svelge stoltheten og begge parter må anerkjenne den andre. Det er også på tide at omverden tar ansvar. Heldigvis var flere land raskt ute med å fordømme de israelske krigshandlingene. Alt for lenge har israelske handlinger blitt forsvart, mye på grunn av sympati ovenfor jødene etter andre verdenskrig. Men dette er ikke lenger en religiøs konflikt. Det handler om rettighetene til det palestinske folket, like mye som jødenes rettigheter. Det må ikke glemmes.

Mysteriet Oslo...

Oslo kan fort virke kald og upersonlig. Kaféene og utestedene er trendy og classy, uten noen spesiell atmosfære. Butikksentrene langs Karl Johan og Aker brygge er fylt med dyre designerbutikker med et prisnivå som kun tillater vindusshopping for fattige studenter. Det er biler og folk overalt. Langs nedre Karl Johan står prostituerte i sikk sakk etter kl.22.00, tiggerne står enda tettere, og narkolangere og gjenger dealer åpenlyst foran Oslo S. En leser stadig om folk som blir banket opp på åpen gate.

Men midt oppi alt dette finnes det små perler som ikke har blitt for berørt av storbyens hektiske hverdag og har beholdt sin sjarm. Som gir deg følelsen av at du har trådd inn i en helt annen verden. Som når du i en parallellgate til Karl Johan går inn i en bakgård og alt plutselig blir helt stille i det du har satt foten innenfor. En bakgård som er fylt med tomme stoler og bord som sannsynligvis blir hyppigere brukt om sommeren enn en kald desemberkveld. Og innerst i bakgården er det en dør til det du tror er en cd-butikk. Du går inn døren og oppdager at det ikke bare er en cd-butikk, men også en koselig liten jazz-kafé hvor saksofonen strømmer ut fra høytaleren og veggene er fylt med bilder av jazzens store musikere. Gjennomfrossen går du inn og kjenner varmen slå mot deg etter at du og vennene dine forgjeves har vandret rundt i kulden for å prøve å finne en okei plass hvor det ikke er fullt. Lykkelig kaprer dere det siste ledige bordet. Og helt nede langs Akerselven kan du finne en bortgjemt restaurant med et navn som henviser til Islam, interiør inspirert av orienten og med himmelske burgere. Den har sitteplasser både ute og inne og ser mest ut som en lokal taverna. så avsideliggende at du nesten må vite om den på forhånd for å havne borti den. Den minner om alt annet enn en restaurant midt i hjertet av Oslo.

Når du finner slike steder innser du at Oslo er veldig mye mer enn det du ser ved første øyekast. Den er full av slike perler, til og med midt i sentrum, hvis en bare leter litt.

Eksamenstid, gotta love it!

Du vet det nærmer seg eksamen når:
1. Lesesalen plutselig er full av folk du aldri har sett i løpet av semesteret
2. Du går til Blindern før solen er oppe og hjem etter at solen har gått ned
3. Du ikke kan huske sist du spiste middag hjemme hos deg selv
4. Hybelen ser ut som en søppelplass, men uten at du egentlig orker å bry deg
5. Du har problemer med å skille dagene fra hverandre. Helg, hva er det??
6. De eneste som skjønner humoren din er andre som er like preget av lesesalsluften som deg selv
7. Du faktisk ser frem til noen timer på jobb slik at du med god samvittighet kan slippe unna lesingen noen timer
8. Du bare har tid til å møte venner som ikke studerer på UIO dersom de kan treffe deg på Blindern
9. Bena så vidt klarer å bære deg opp en trapp fordi alle musklene har forfalt etter alle timene på lesesalen
10. Du har begynt å kjenne igjen lyden av skrittene til de ulike folkene på lesesalen når de går ut og inn
11. En 8-4 jobb plutselig ikke virker så fælt lenger

Men, selv om eksamenstiden er skikkelig stressende så er den i grunnen ikke så verst. Du begynner nesten å føle deg hjemme på Blindern. Og det er herlig å vite at alle er i samme situasjon. Du er ikke akkurat alene om det. Men ikke minst: Om bare to uker er alt over. Og enda bedre: Om nøyaktig en måned er det julaften. Den tanken gjør absolutt eksamenstiden litt mer overkommelig!

Guilty conscience

Jeg liker det ikke. Jeg liker ikke å gå forbi folk fra Leger Uten Grenser. Jeg liker ikke å gå forbi folk fra Amnesty International. Jeg liker ikke å gå forbi tiggere som sitter langs Karl Johan. Jeg hater det. Særlig folk fra Leger Uten Grenser. På Blindern står de overalt. De spør om du har hørt om organisasjonen, og hvis du svarer ja lurer de på om du vil vite mer. Du ser den ene personen og går dermed en annen vei i den tro om at du har sluppet unna. Men neida, sannelig er det ikke en til som dukker opp av intet rett foran deg. Så sitter du i saksen likevel. Du vet ikke hvordan du skal komme deg unna. Skal du late som du snakker i mobilen? Skal du ta springfart og løpe forbi før de i det hele tatt får sagt noe? Eller skal du rett og slett bare gå rolig forbi og ignorere dem? Nok en gang ender det med at du smiler skyldbetynget idet du går forbi og ser skyldig ned i bakken før du litt brydd svarer at du ikke har tid på spørsmålet om du vil vite mer om organisasjonen. Idet du har gått forbi føler du deres bebreidende blikk borre seg inn i nakken. Lenge etterpå. Nei, jeg liker det ikke. Ikke tiggerne heller, som sitter langs Karl Johan uansett vær og får meg til å ynke meg når jeg passerer dem en kald dag i desember der de sitter i gjennomhullede klær og skjelver av kulde Eller en kald høstkveld når vinden river og regnet strømmer ned. Da er det ikke lett å gå forbi. Det gjør fysisk vondt. Men du vet det ikke nytter å gi dem penger. Disse menneskene vil ikke få det noe bedre om du gir dem noen usle kroner. Du kan kanskje ta dem med på en middag eller en varm kopp kaffe, men neste dag vil de være tilbake på gaten og slik vil de måtte være nødt til å fortsette resten av livet. Så lenge folk gir dem penger vil de aldri komme seg ut av denne vonde sirkelen. Det er den vonde sannheten.

En meningsfylt søndagstur

I går gikk jeg bøssebærer for tv-aksjonen, noe jeg har gjort de siste årene. Det har mer eller mindre blitt en tradisjon. Årets tv-aksjon gikk til Blå Kors som er en organisasjon som hjelper rusmisbrukere og deres pårørende, og særlig barn med foreldre som er rusmisbrukere. De andre årene har jeg gått fra hus til hus, men i år var alle bydelene som skulle dekkes av studenter fylt opp. Da ble jeg i stedet satt til å ta t-banen fram og tilbake mellom Majorstua til Sognsvann. Jeg tenkte egentlig at det kom til å bli en ganske håpløs oppgave. For det første er det veldig sjelden folk har kontanter for tiden. Jeg vet bare med meg selv hvor avhengig jeg har blitt av kortet og hvor utrolig sjelden jeg har penger på meg. For det andre så er det mange som venter på deg når du går fra dør til dør og står med pengene klare. Det gjør de ikke på t-banen. Men faktisk, det ble en god del penger! Mange syntes det var veldig bra at de endelig traff på en bøssebærer. De hadde ikke vært hjemme når bøssebæreren kom på døren, men hadde likevel lyst til å gi de kontantene de hadde. Selvfølgelig var det også dem som var rimelig skeptiske. En dame var frekk nok til å si at hun ikke ville gi penger fordi hun hadde hørt det var så mange falske bøssebærere ute. Men den beste kommentaren fikk jeg fra en rundt 17 år gammel gutt. Da jeg spurte om han ville støtte tv-aksjonen svarte han at nei, han hadde ikke tv, så det gadd han ikke. Jeg trodde først det var et forsøk på en dårlig spøk, men det var det ikke. Han ante virkelig ikke hva tv-aksjonen var. Og da han fortsatt så like forvirret ut etter at jeg hadde forklart ham hva pengene gikk til, gav jeg opp.

Så har du dem som blir rimelig forfjamset fordi de ikke har penger å gi. Det er morsomt å se hvordan folk alltid blir flaue og virker som om de får verdens dårligste samvittighet når de bare har et par kroner på seg. De prøver febrilsk å unnskylde at de ikke har mer. Men sannheten er jo at hadde alle bare gitt noen få kroner hver hadde det likevel blitt enorme summer. Alt hjelper! Jeg vet ikke om det er av plikt eller om det virkelig er fordi vi bryr oss, men nordmenn er uansett på generell basis veldig gavmilde og totalbeløpet fra tv-aksjonen i år er på svimlende 190 millioner kroner til nå, med et gjennomsnitt på 40 kroner per innbygger. Bare tenk på alle barna og menneskene som vil få en bedre hverdag ved hjelp av disse pengene!

Nå er det jul igjen...

Dagen er 30.september. Det er en helt vanlig tirsdag. Jeg aner fred og ingen fare idet jeg tar turen innom Rema på Vindern for å kjøpe litt mat. Inne i butikken tar jeg med meg litt frukt og pålegg før jeg setter kursen mot kassen. Det er da jeg får øye på det. JULEMARSIPAN! En hel kurv full av all slags. Marsipanpølser, marsipangriser og poser med mange forskjellige marsipanfigurer. Kurven lyser mot meg og en kan rett og slett ikke unngå å få øye på den når man helt intetanende spaserer mot kassen.

Nå skal det være sagt at jeg er verdens største fan av julemarsipan. Det er utrolig digg. Men alt bør ha sine begrensninger. Å begynne å selge det to måneder før desember i hele tatt har begynt blir for drøyt. Jeg kan godta fra rundt midten av november, men å begynne før gir ingen mening. Julemarsipan er jo nettopp julemarsipan fordi det selges i julen. Akkurat som påskemarsipan, som de også selger bare tidligere og tidligere, bare burde selges i påsken. Om ikke lenge avløser de to marsipansesongene hverandre. Påskemarsipan fra februar til juli og juleparsipan fra juli til januar. Ved å begynne å selge julemarsipan i juli trenger vi bare å endre navnet til julimarsipan, så blir hvertfall navnet passende.

Med kurs mot nye høyder!

Da var det klart. I'm leavin' town. I slutten av januar forlater jeg hovedstaden og setter kursen mot Maastricht i Nederland hvor jeg skal tilbringe vårsemesteret. Her skal jeg og Trine utforske nye og ukjente områder og se hva fantastiske Nederland har å by på. Sykling, hasjrøyking, tulipaner og nederlandsk konfekt over hele linja liksom. Vi vet ikke så mye konkret om fagtilbudet ennå, men Maastricht har en bra bachelor i nettopp Europastudier og vi kan velge blant en stor del av fagene som inngår i det studiet. Så det kan absolutt bli spennende! Studiet går for å være ganske tøft, men det er ikke den ting jeg og Trine ikke kan takle med våre eminente studenthjerner! Jeg var lenge veldig usikker på hvor jeg skulle søke om utveksling. Jeg hadde ikke hatt noe mot å ha et halvt år i Frankrike, særlig ikke Paris, men følte likevel det måtte bli noe helt nytt. Og de fleste andre stedene var ganske uaktuelle i og med at de la opp til en viss grad av språkkunnskaper, som i Spania og Polen. Universitetet i Maastricht er mer eller mindre det eneste av de universitetene Europastudier har egne avtaler med som har et fullstendig tilbud på engelsk.

Etterhvert har jeg også snakket med en del som har vært på utveksling eller tatt bacheloren i Europastudier der nede. Og ja, jeg ble til slutt overbevist! Så nå har jeg vært skikkelig gira og keen på å dra de siste ukene. Å ikke komme inn hadde vært tidenes største nedtur...! Jeg trengte ikke å tenke meg om to ganger da jeg fikk tilbud på fredag.

Og selvfølgelig: for oss EU-nerder er det stort å være i byen der traktaten som opprettet den Europeiske Union ble underskrevet. Dessuten er Nederland et av de seks landene som har vært med helt fra starten på den lange veien mot dagens EU. At de stemte nei til den nye Grunnlovstraktaten under en folkeavstemning gjør heller ikke landet mindre interessant. Maastricht har i underkant av 120 000 innbyggere og er hovedstaden i den nederlanske provinsen Limburg. Den ligger helt sør i Nederland, på grensen til Belgia. Dermed har det blitt en veldig internasjonal by hvor mange internasjonale studenter studerer. Innslaget av sære tyskere er spesielt stort har jeg hørt, hehe. Nederlendere er visstnok også en historie for seg selv. Det som er mest genialt med Maastricht er at det ikke er langt til noe. Bare det å komme seg inn på kontinentet hjelper jo masse, men Maastricht ligger særlig sentralt. To og en halv time til Amsterdam. Like ved Brussel. Ikke langt til tyske storbyer. Det kan bli farlig mange turer i løpet av semesteret...! Penger er vel sånn cirka den eneste begrensingen.

Kan dette bli feil? Neppe!