Ooops, I did it again - Del 1

Det har aldri vært en hemmelighet at jeg ikke alltid har 100% kontroll på ting. Dette innlegget vil nok ikke akkurat motbevise det. Vi må litt tilbake i tid. Et par uker for å være helt nøyaktig. Jeg sitter på lesesalen og åpner boken av Jonathan Wolf jeg allerede har lest et par kapitler i. Det hører med til historien at jeg er fanatisk bruker av markeringstusj og jeg markerer heller for mye enn for lite. Sidene har en tendens til å bli i overkant gule. Men da jeg åpner boken er ingenting markert. Ikke en eneste setning. Ikke et eneste ord. Nothing. Rien. Nada. Merkelig. Veldig merkelig. Jeg pleier ALLTID å markere når jeg leser og jeg vet at jeg har lest kapittel 2 og 3. Det er ikke bare noe jeg innbiller meg? Jeg kan til og med huske hva jeg markerte. Kanskje jeg har byttet bok med noen? Eller er det noen som driver med en practical joke? Ikke veldig sannsynlig, men det må jo finnes en logisk forklaring.

Dagen går og jeg blir ikke noe klokere på det. Det er uansett ikke noen big deal, jeg har jo boken, så jeg slår det fra meg. Men i dag, to uker senere, rydder jeg i skapet mitt på Blindern som allerede har rukket å bli fullt og rotete. Jeg tar opp Wolf-boken for å se på neste ukes pensum, men stanser fort og sperrer opp øynene. For da jeg blar gjennom kapittel 2 og 3 lyser fargen fra den gule markeringstusjen mot meg. Det er ikke mulig! En tanke slår ned i meg. Jeg ser ned på gulvet der de andre bøkene ligger. Og joda, der ligger nok et eksemplar av Wolf-boken. Jeg har klart kunststykket å kjøpe dobbelt opp. Ikke nok med det, det viser seg at jeg har to eksemplarer av hovedboken i STV 2200 også. Jeg sier det igjen: det er ikke mulig! Men jo, jeg har vitterlig bevist at det faktisk er mulig å være så håpløs og kjøpe dobbelt opp av pensumbøker. It's a hard knock life.

Livet på Smestad

Livet i Oslo har ikke forandret seg særlig på de seks måndedene jeg har vært i Maastricht. Fortsatt de samme trynene på Blindern. Folk har fortsatt de samme plassene på lesesalen. Tilbake i samme jobb. Samme leilighet. Ja, til og med samme rom. Dermed slipper jeg takk og lov den evige leilighetsjakten som bare blir verre og verre for hvert år. Og nå skal det skje store ting her! Kjøkkenet og badet, som det sannsynligvis ikke har blitt gjort noe med siden 80-tallet, skal gjennomgå en extreme make-over. En make-over som er veldig etterlengtet! Jeg kom hjem her om dagen og på kjøkkenet legger jeg plutselig merke til et stort hull i taket. Ettersom hele kjøkkenet er i mindre god forfatning funderte jeg på om det var nytt eller om hullet alltid hadde vært der. Jeg fikk raskt svar da huseieren straks etter kom ned og sa at det hadde vært en vannlekkasje. Rørleggeren som kom hadde også tatt en tur innom badet og hadde ikke vært helt fornøyd med det han så. Merkelig nok. Skapene på kjøkkenet trenger også å skiftes ut. Det begynner å bli litt slitsomt og hver gang måtte løfte opp skuffen over for å få ut den skuffen du vil ha ut. At bunnen i skapet under vasken er gjennområttent på grunn av fuktskader er heller ikke noe godt tegn.

Men nå kan jo livet her i hybelen på Smestad bli betraktelig mer behagelig. Kanskje så behagelig at det blir fare for å bli stucked her i noen år til. Utrolig å tenke på at jeg allerede har bodd her i to år. Hvem hadde vel trodd jeg skulle holde ut såpass lenge blant fiffen her på Oslos beste vestkant?

Å lykkes eller ikke lykkes...det er spørsmålet

Det skal være lov å lykkes i Norge. Dette er noe vi hører fra høyresiden ofte. Som et argument mot venstresidens skattepolitikk eller som et argument for skattelette til de rikeste. Og de har rett. Det SKAL være lov å lykkes. Men det skal være lov å lykkes for alle, ikke bare dem som har de rette forutsetningene. Jeg mener at blant annet skattelette til de rikeste går på bekostning av dem som ikke har disse forutsetningene. Det er viktigere å skape velferd og like muligheter for alle framfor å gi skattelette til en brøkdel av befolkningen. Og skattelette eller ikke vil strengt tatt ikke ha noen innvirkning på livsstilen deres. Jeg setter også et stort spørsmålstegn ved at penger og formue ser ut til å bli brukt som eneste mål på hvorvidt en har lykkes. Jeg vil påstå at man kan ha andre mål i livet enn en over middels høy inntekt, mål som kan være likeså krevende og tilfredsstillende å oppnå.

For meg ser det også ut som om høyresiden har misforstått prinsippet om like muligheter. Jeg har vanskelig for å forstå deres frykt for et a4-samfunn de mener automatisk vil være konsekvens av en slik politikk. Å skape like muligheter for alle betyr ikke å forme alle likt, at resultatet blir et samfunn med identiske individer. Det betyr å gi alle like forutsetninger for å få et verdig liv og like muligheter til å oppnå det en vil med livet sitt. Dette må begynne tidlig, allerede i skolen, og for å få til dette må skolen tilpasses mest mulig hvert enkelt individ. Alle har ulike ferdigheter og egenskaper og må få muligheten til å utvikle disse. Dersom dette anerkjennes og en får like muligheter til å utfolde seg vil det skapes et dynamisk og variert samfunn, ikke et a4-samfunn som høyresiden frykter. Jeg ser dette som noe av det viktigste en må satse på.

Privatisering er også noe jeg ser på som problematisk i den sammenheng. Riktig nok kan det være sunt med konkurranse, og konkurranse vil i de fleste tilfeller føre til økt kvalitet. Men dersom en satser på privatisering satser en også på et samfunn hvor tjenestene med best kvalitet vil være forbeholdt de med mest penger, enten det gjelder helsesektoren eller innen skole og undervisning. Barn som vokser opp i mindre ressurssterke familier vil måtte ta til takke med dårlige skoler og dårlige undervisningsforhold som vil være det eneste de har råd til, og dermed miste muligheten til å få en skikkelig utdannelse. Og tenk deg at en skade eller sykdom får varige konsekvenser for livet ditt og karrieren din fordi du ikke hadde råd til å betale for den behandlingen du trengte. Er det et slik samfunn vi ønsker? Et samfunn som i praksis vil sette store begrensninger på ens muligheter til å lykkes? Det er ingenting som skulle tilsi at det er en motsetning mellom lik behandling og tjenester med kvalitet. Dette er fullt mulig dersom ressursene prioriteres riktig. Alt koker nok en gang ned til et spørsmål om prioritering. Det er i stor grad det som avgjør dine muligheter til å lykkes eller ikke i dagens samfunn.

Den problematiske asylpolitikken

Fremskrittspartiet har klart det igjen. Nok en gang har de presentert et av sine latterlige forslag som skal være forsøk på å finne enkle løsninger på kompliserte problemer. Vi har sett det før. Denne gangen overgår de likevel seg selv. Frps innvandringspolitiske talsmann, Per Willy Amundsen, la i dagens VG frem et forslag om å fly alle asylsøkere ut av Norge og til asylmottak opprettet i Uganda og Tanzania. Forslaget skal gjelde, med få unntak, alle asylsøkere. Asylsøkere skal med andre ord ikke flys hjem til sitt opprinnelige hjemland, men til Afrika i påvente av svar. Hvor er logikken? Jeg har mildt sagt store vanskeligheter med å se den. Muligens en enkel løsning for Norge, men en flytter kun problemet over på andre. Disse landene har allerede store problemer med egne flyktninger og Norge ville ikke kunne være noen garantist for sikkerhet og stabilitet under disse forholdende.

Når det er sagt er det helt klart at noe må gjøres med norsk asylpolitikk. Det er et problem at behandlingstiden på asylsøknadene er unødvendig lang. Det er et problem at systemet er slik at de som får avslått søknadene i praksis likevel kan bli boende i Norge så lenge de søker på nytt etter hvert avslag fordi de har rett til å bli værende i saksbehandlingsperioden. Og det er et problem at antall asylsøkere har økt kraftig og at antallet som får innvilget søknaden også har økt med nærmere 50% sammenlignet med samme periode i fjor, når kapasiteten til asylmottakene er sprengt.

Jeg mener at de som trenger det uten unntak skal få innvilget asyl. Derfor ser jeg det som problematisk å sette et tall på hvor mange asylsøkere vi skal ta imot i året. Men jeg mener også det er viktig at de som ikke får innvilget asyl faktisk blir sendt tilbake til hjemlandet. Dermed kan ressursene i stedet brukes til å bedre forholdene på norske asylmottak og til å korte ned saksbehandlingstiden på asylsøknader slik at dem som virkelig trenger asyl raskest mulig får den hjelpen de har behov for.

Nå e d seint, nå e d tidlig

Vamp. Tja. Hmmm. Egentlig ganske likegyldig. Jeg mislikte aldri musikken, men jeg var heller aldri helt inni Vamp-verden. Det var før. Nå må jeg nok si meg mer eller mindre konvertert. Når det er sagt tror jeg en utekonsert med Vamp ved Utstein kloster som den jeg opplevde i kveld, kan konvertere hvem som helst. Det så stygt ut da vi kjørte ut og regnet høljet ned, men det ble ikke noe mer enn smådrypp. Omgivelsene er dessuten nydelige så området og naturen rundt Utstein kloster setter den rette konsertstemningen.

De fleste, hvertfall rogalendinger, har et slags forhold til Tir N'a Noir. Den har blitt spilt på alle vorspiel, rundt alle leirbål og ved alle anledninger. Ikke rart man får følelsen av at den er oppbrukt og at det er lett å glemme hvor nydelig den er. Tir N'a Noir ble selvfølgelig spilt på konserten, men jeg oppdaget at den er langt fra det eneste mesterverket Vamp har produsert opp gjennom årene. Vamp har holdt på i, ja jeg aner ikke hvor lenge, godt over 20 år, men energien...den har ikke forsvunnet! Den "nye" vokalisten, Paul Hansen, gjorde en fantastisk jobb og det er utrolig å se hvordan de leker seg med ulike instrumenter og rytmer. De holdt koken i nesten to timer i en konsert full av nye og gamle hiter. Allsang på Tir N'a Noir var et must. Det var også avslutningen med Månemannen før ekstranumrene. Sommersangen 13 Humler ble også spilt til stor jubel. Den eneste sangen jeg savnet var Fuglane vett. Det er derimot stort sett bare disse sangene og noen til jeg kjenner til. Dessverre. Men etter i kveld skal jeg definitivt høre litt mer på Vamp. Jeg har allerede undervurdert dem alt for lenge.

You rocked my world...

Nettopp kommet hjem fra ferie er noe av det første jeg gjør "selvfølgelig" å sjekke facebook som ikke har blitt oppdatert på 10 dager. Noen nye notifications. Noen nye meldinger. Så ser jeg i highlight feltet: gruppen R.I.P Michael Jackson. R.I.P Michael Jackson? What??? Øyeblikkelig klikker jeg meg inn på vg.no. Likskue i Neverland. Artister som forteller hvor mye Jackson har betydd for dem. Igjen: WHAT??? Av og til kan sannheten ikke benektes. Michael Jackson døde forrige torsdag bare 50 år gammel. Det er da du innser at du virkelig har tatt ferie...når du ikke har fått med deg at en av tidenes største artister er død før fem dager etterpå. Vi snakker om mannen som har laget hit'er som Billie Jean, Bad, Smooth Criminal, Beat it, Dirty Diana, Man in the mirror, Thriller, Heal the world...listen har ingen ende.

Jeg var ikke gammel nok til å være med på Michael Jackson-bølgen fra første stund. Jeg var faktisk ikke en gang født da Thriller, etterhvert tidenes mest selgende album, ble gitt ut i 1982. Det tok en del år før jeg virkelig oppdaget ham. Jeg kan egentlig ikke helt huske når eller hvordan, men det jeg kan si med sikkerhet er at etterhvert har cd'ene hans blitt en helt essensiell del av cd-samlingen min. En kan si hva man vil om Michael Jackson som person, men han har revolusjonert musikkverden. Mens Madonna på mange måter har revolusjonert musikkverden som stilikon, revolusjonerte Michael Jackson med musikken sin og har vært en stor inspirasjon for mange av dagens hip hop, r'n'b og popartister. Ikke minst som live-artist var han et unikt talent. Begrepene Moonwalk og robotdans fikk en helt ny dimensjon. Privatlivet hans var en katastrofe, men musikalsk har han likevel aldri sviktet. Han har vært under stort press fra media helt siden barndommen og har til tider vist seg å være relativt ustabil, men intet mindre enn et musikalsk geni. Så musikkverden har mistet noe stort. Selv om musikken hans lever videre, vil vi aldri få høre noe nytt. Og drømmen om å se The King of Pop live må forbli en drøm. Rest in peace, Michael Jackson.

Heal the world

Make it a better place

For you and for me

And the entire human race

There are people dying

If you care enough for the living

Make a better place

For you and for me

Goodbye Maas, Hello Norway!

Here I am. Back in Norway. I've decided that for once I'm going to write in english on this blog. But don't keep your hopes up...it's probably the first and last time. Even after speaking english for five months I must admit I still feel more comfortable writing in norwegian.

I really can't believe my semester in Maastricht is already over! Wow, it has been five amazing months. Amazing and intense months. So it's definitely the time for being nostalgic, haha. You came there knowing almost nobody, but after the introduction week you already knew everybody. And experiencing the whole Maastricht turning upside down during the carnival was something you just couldn't miss. Completely crazy! *Wat a super sjoene daag, lalalalala*. Gotta love it...! Amsterdam during the Queen's Day was quite different from when me and Kjersti visited it earlier, that's for sure! Queen's Night and Queen's Day was two unforgettable experiences. Don't think I've ever experienced so many people at the same place! Aaaawh, and Cantus...Prosit Very Beautiful Corona, Prosit Very Beautiful Senõr.Epic!! The beautiful life of Erasmus...

You get to know so many people from so many different places, and spending so much time with them during the five months you get to know them really well. And then, suddenly, everything is over. So you leave Maastricht with the feeling that everybody is going home on vacation and will be back in Maas after the summer. But today it suddenly hit me: That's not the case. People are going back home to Australia, Brazil, the US and different countries in Europe. People I'm used to see every single day for five months. And me, I'm back in Norway, supposed to pick it up where I left. Easier said than done. After living a rather surrealistic life in Maas it's back to reality.

So yeah, I'm gonna miss it. I'm gonna miss all the unforgettable nights at the Highlander followed by a completely overcrowded de Alla. The ridiculous Dutch music. Lazin' in the sun outside the guesthouse. BBQ's in Malberg. The travelling...both time and money will be rather limited now. And the fries...mmmm! Of course non of this would have been anything special without great people. I owe it all to you guys!!! Hopefully I will see many of you around someday. I'm sure I will! Miss you!!!