Headin' north!

Snart oktober? Allerede?? Hvor ble sommeren av?? Helgene går fantastisk fort! Da er det greit å komme seg litt vekk fra Oslo innimellom. Jeg fant ut at jeg måtte benytte sjansen når jeg først hadde mulighet til det denne helgen. Planen var egentlig å reise til Bergen, men avgjørelsen ble tatt litt i last-minute så det var dårlig med miniprisbilletter igjen på toget. Dermed gikk ferden mot Trondheim. Jeg hadde uansett planer om å ta turen nordover i løpet av semesteret så Bergen får vente. Mange av vennene mine har etterhvert tatt turen nordover og bosatt seg i Trondheim. Ingen av dem har visst planer om å flytte med det første heller. Jeg bodde hos Marit som må vel være den av vennene mine jeg har kjent lengst. Det er sykt å tenke på, men jeg og Marit har faktisk kjent hverandre siden vi var 5-6 år. Vi gikk på førskole sammen og har gått i samme klasse både på barneskolen, ungdomsskolen og videregående. Men nå befinner vi oss på to forskjellige kanter av landet. Takket være facebook blant annet er jeg jo rimelig oppdatert på hva som skjer likevel. Det er ikke mye en kan holde for seg selv nå som man har facebook!

Mens Marit var på universitetet på fredagen ble det litt shopping med Siri og en venninne av henne. "Søskenbarnet" mitt Therese dukket også opp etterhvert og vi introduserte henne for sushi for første gang. Og jeg tror faktisk det falt i smak! Var uansett en digg lunsj! Det ble en digg kveld også. Her snakker vi lasagne og en helaftens tv-kveld: X-factor, Nytt på nytt, Senkveld og Golden Goal...DET er lenge siden! Hææærli :-). Alt jeg har gått glipp av på fredagene...! På lørdagen ble det også en liten bytur. Og mens vi gikk rundt i gatene ble jeg plutselig stanset av en dame som tydeligvis kjente meg. Jeg må innrømme at jeg hadde store problemer med å gjenkjenne henne. Virkelig ikke peiling. Sånt er rimelig småflaut. Det viste seg at hun var moren til en jeg og Marit gikk i klasse med frem til han og familien flyttet til Selbu i 3.klasse. Det må være mer enn 10 år siden jeg så ham sist! Men da han dukket opp rett etterpå var det ikke vanskelig å se at det var ham. Skikkelig morsomt å treffe ham igjen. Han var nesten min nærmeste nabo så vi var mye sammen. Det var før en ble seriøs student, den gang en ubekymret sprang rundt og lekte med alle i nabolaget...

Senere ble det taco og brownies i Siri og Marius' flotte leilighet. En uslåelig kombinasjon! Når jeg først var i Trondheim måtte jeg også selvsagt innom mormor og morfar så jeg ble kjørt dit etter middagen. Der ble jeg som vanlig veldig godt tatt hånd om av dem og det ble en veldig koselig lørdagskveld. På søndag ble det disket opp med en skikkelig søndagsmiddag før jeg tok toget hjem igjen om ettermiddagen. Ingenting som er bedre før en langdryg togtur! Jeg hadde selvsagt glemt å lade mp3-spilleren, så null musikk. 7 timer uten musikk. 7 lange timer. Veldig lange timer. "Heldigvis" hadde jeg med meg Jon Hovis bok om spillteori. O, lykke! Så da jeg kom hjem var det rett i drømmeland omgitt av Nash-likevekter og Pareto-optimale utfall...

En bra helg? Defintivt!

Valgorama 2009!

Noen dager våkner du opp og vet at det blir en fantastisk dag. Særlig når statsministeren fortsatt heter Jens Stoltenberg. Da er det neppe tilfeldig at solen skinner ute.!

Fire nye år med en rødgrønn regjering.

Fire nye år med en solidarisk og inkluderende politikk.

Fire nye år med fortsatt framgang.

Fire nye år med nye ambisiøse og viktige mål.

Da de rødgrønne vant ved valget i 2005 hadde ikke Norge hatt en flertallsregjering siden Willoch-regjeringen mistet sitt flertall i 1985. Og det er enda lenger siden en flertallsregjering har blitt gjenvalgt, slik tilfellet var i natt. Dette gir historiske muligheter til å gjennomføre de politiske målene en har satt seg. Det er en unik sjanse som ikke må misbrukes. På fire år er det begrenset hva en kan få utrettet, men når en får fornyet tillit til å sitte med makten i fire nye år blir situasjonen straks annerledes. Regjeringen har dermed fått et stort ansvar. Nå nytter det ikke lenger å sno seg unna. De har flertall og de har allerede sittet i 4 år. Da ligger alle forholdene til rette for å følge opp politikken de har blitt enige om og vise handlekraft. Og jeg tror ikke de vil skuffe. De har vist gjennom fire år at de kan. Full barnehagedekning er langt på vei oppnådd. Videregående elever har fått gratis skolebøker. Kommuneøkonomien har blitt styrket. Norge har blitt en pådriver i internasjonale klimaforhandlinger og satt ambisiøse nasjonale klimamål. Og ikke minst har regjeringen, gjennom Jonas Gahr Støre, definert klare og tydelige norske interesser i forhold til omverden. Men en er ikke i mål! Nettopp derfor er det så viktig at de rødgrønne fikk fornyet tillit slik at de kan fortsette den viktige politiske linjen de har fulgt. Slik at de kan utrette enda mer.

Begynner en å slappe av er opposisjonen der med en gang. Årets valgresultat var på ingen måte gitt. Det var spennende til siste slutt. Og opposisjonen vil ikke gjøre samme feil som under denne valgkampen. De har lært, og kommer til å mobilisere for fullt for et tydelig borgerlig regjeringsalternativ foran neste Stortingsvalg. Derfor er Lars Sponheims overraskende avgang svært uheldig. Venstre, med ham i spissen, har på mange måter vært garantisten for at et borgerlig samarbeid ikke nødvendigvis inkluderer Frp. Nå er en utelukkelse av Frp på ingen måte lenger gitt. Jeg trodde Sponheims harde linje mot Frp ville komme Venstre til gode. I stedet gikk de tilbake 2,1% på landsbasis og sitter igjen med kun 2 mandater på Stortinget, et resultat som stengte dørene for Lars Sponheim. At Sponheim alltid har ordlagt seg som om Venstre er landets største parti har vært både hans styrke og svakhet. Styrke fordi velgerne vet hvor de har ham. Svakhet fordi et parti som alltid har kjempet mot sperregrensen ikke har råd til å stille ultimatum. Når alt kommer til alt kan ikke et parti på Venstres størrelse styre det politiske spillet. Det har Venstre smertelig fått erfare ved dette valget og må ta det til etterretning. Men det åpner for et fremtidig samarbeid med Frp, noe som vil gjøre den borgerlige siden svært farlig foran neste Stortingsvalg.

De rødgrønne har likevel vist at de er levedyktige og i stand til å styre landet på en forsvarlig måte. De vil ikke gi fra seg flertallet uten å kjempe. Jeg gleder meg til de neste fire årene under rødgrønt styre!

Ooops, I did it again - Del 1

Det har aldri vært en hemmelighet at jeg ikke alltid har 100% kontroll på ting. Dette innlegget vil nok ikke akkurat motbevise det. Vi må litt tilbake i tid. Et par uker for å være helt nøyaktig. Jeg sitter på lesesalen og åpner boken av Jonathan Wolf jeg allerede har lest et par kapitler i. Det hører med til historien at jeg er fanatisk bruker av markeringstusj og jeg markerer heller for mye enn for lite. Sidene har en tendens til å bli i overkant gule. Men da jeg åpner boken er ingenting markert. Ikke en eneste setning. Ikke et eneste ord. Nothing. Rien. Nada. Merkelig. Veldig merkelig. Jeg pleier ALLTID å markere når jeg leser og jeg vet at jeg har lest kapittel 2 og 3. Det er ikke bare noe jeg innbiller meg? Jeg kan til og med huske hva jeg markerte. Kanskje jeg har byttet bok med noen? Eller er det noen som driver med en practical joke? Ikke veldig sannsynlig, men det må jo finnes en logisk forklaring.

Dagen går og jeg blir ikke noe klokere på det. Det er uansett ikke noen big deal, jeg har jo boken, så jeg slår det fra meg. Men i dag, to uker senere, rydder jeg i skapet mitt på Blindern som allerede har rukket å bli fullt og rotete. Jeg tar opp Wolf-boken for å se på neste ukes pensum, men stanser fort og sperrer opp øynene. For da jeg blar gjennom kapittel 2 og 3 lyser fargen fra den gule markeringstusjen mot meg. Det er ikke mulig! En tanke slår ned i meg. Jeg ser ned på gulvet der de andre bøkene ligger. Og joda, der ligger nok et eksemplar av Wolf-boken. Jeg har klart kunststykket å kjøpe dobbelt opp. Ikke nok med det, det viser seg at jeg har to eksemplarer av hovedboken i STV 2200 også. Jeg sier det igjen: det er ikke mulig! Men jo, jeg har vitterlig bevist at det faktisk er mulig å være så håpløs og kjøpe dobbelt opp av pensumbøker. It's a hard knock life.

Livet på Smestad

Livet i Oslo har ikke forandret seg særlig på de seks måndedene jeg har vært i Maastricht. Fortsatt de samme trynene på Blindern. Folk har fortsatt de samme plassene på lesesalen. Tilbake i samme jobb. Samme leilighet. Ja, til og med samme rom. Dermed slipper jeg takk og lov den evige leilighetsjakten som bare blir verre og verre for hvert år. Og nå skal det skje store ting her! Kjøkkenet og badet, som det sannsynligvis ikke har blitt gjort noe med siden 80-tallet, skal gjennomgå en extreme make-over. En make-over som er veldig etterlengtet! Jeg kom hjem her om dagen og på kjøkkenet legger jeg plutselig merke til et stort hull i taket. Ettersom hele kjøkkenet er i mindre god forfatning funderte jeg på om det var nytt eller om hullet alltid hadde vært der. Jeg fikk raskt svar da huseieren straks etter kom ned og sa at det hadde vært en vannlekkasje. Rørleggeren som kom hadde også tatt en tur innom badet og hadde ikke vært helt fornøyd med det han så. Merkelig nok. Skapene på kjøkkenet trenger også å skiftes ut. Det begynner å bli litt slitsomt og hver gang måtte løfte opp skuffen over for å få ut den skuffen du vil ha ut. At bunnen i skapet under vasken er gjennområttent på grunn av fuktskader er heller ikke noe godt tegn.

Men nå kan jo livet her i hybelen på Smestad bli betraktelig mer behagelig. Kanskje så behagelig at det blir fare for å bli stucked her i noen år til. Utrolig å tenke på at jeg allerede har bodd her i to år. Hvem hadde vel trodd jeg skulle holde ut såpass lenge blant fiffen her på Oslos beste vestkant?

Å lykkes eller ikke lykkes...det er spørsmålet

Det skal være lov å lykkes i Norge. Dette er noe vi hører fra høyresiden ofte. Som et argument mot venstresidens skattepolitikk eller som et argument for skattelette til de rikeste. Og de har rett. Det SKAL være lov å lykkes. Men det skal være lov å lykkes for alle, ikke bare dem som har de rette forutsetningene. Jeg mener at blant annet skattelette til de rikeste går på bekostning av dem som ikke har disse forutsetningene. Det er viktigere å skape velferd og like muligheter for alle framfor å gi skattelette til en brøkdel av befolkningen. Og skattelette eller ikke vil strengt tatt ikke ha noen innvirkning på livsstilen deres. Jeg setter også et stort spørsmålstegn ved at penger og formue ser ut til å bli brukt som eneste mål på hvorvidt en har lykkes. Jeg vil påstå at man kan ha andre mål i livet enn en over middels høy inntekt, mål som kan være likeså krevende og tilfredsstillende å oppnå.

For meg ser det også ut som om høyresiden har misforstått prinsippet om like muligheter. Jeg har vanskelig for å forstå deres frykt for et a4-samfunn de mener automatisk vil være konsekvens av en slik politikk. Å skape like muligheter for alle betyr ikke å forme alle likt, at resultatet blir et samfunn med identiske individer. Det betyr å gi alle like forutsetninger for å få et verdig liv og like muligheter til å oppnå det en vil med livet sitt. Dette må begynne tidlig, allerede i skolen, og for å få til dette må skolen tilpasses mest mulig hvert enkelt individ. Alle har ulike ferdigheter og egenskaper og må få muligheten til å utvikle disse. Dersom dette anerkjennes og en får like muligheter til å utfolde seg vil det skapes et dynamisk og variert samfunn, ikke et a4-samfunn som høyresiden frykter. Jeg ser dette som noe av det viktigste en må satse på.

Privatisering er også noe jeg ser på som problematisk i den sammenheng. Riktig nok kan det være sunt med konkurranse, og konkurranse vil i de fleste tilfeller føre til økt kvalitet. Men dersom en satser på privatisering satser en også på et samfunn hvor tjenestene med best kvalitet vil være forbeholdt de med mest penger, enten det gjelder helsesektoren eller innen skole og undervisning. Barn som vokser opp i mindre ressurssterke familier vil måtte ta til takke med dårlige skoler og dårlige undervisningsforhold som vil være det eneste de har råd til, og dermed miste muligheten til å få en skikkelig utdannelse. Og tenk deg at en skade eller sykdom får varige konsekvenser for livet ditt og karrieren din fordi du ikke hadde råd til å betale for den behandlingen du trengte. Er det et slik samfunn vi ønsker? Et samfunn som i praksis vil sette store begrensninger på ens muligheter til å lykkes? Det er ingenting som skulle tilsi at det er en motsetning mellom lik behandling og tjenester med kvalitet. Dette er fullt mulig dersom ressursene prioriteres riktig. Alt koker nok en gang ned til et spørsmål om prioritering. Det er i stor grad det som avgjør dine muligheter til å lykkes eller ikke i dagens samfunn.

Den problematiske asylpolitikken

Fremskrittspartiet har klart det igjen. Nok en gang har de presentert et av sine latterlige forslag som skal være forsøk på å finne enkle løsninger på kompliserte problemer. Vi har sett det før. Denne gangen overgår de likevel seg selv. Frps innvandringspolitiske talsmann, Per Willy Amundsen, la i dagens VG frem et forslag om å fly alle asylsøkere ut av Norge og til asylmottak opprettet i Uganda og Tanzania. Forslaget skal gjelde, med få unntak, alle asylsøkere. Asylsøkere skal med andre ord ikke flys hjem til sitt opprinnelige hjemland, men til Afrika i påvente av svar. Hvor er logikken? Jeg har mildt sagt store vanskeligheter med å se den. Muligens en enkel løsning for Norge, men en flytter kun problemet over på andre. Disse landene har allerede store problemer med egne flyktninger og Norge ville ikke kunne være noen garantist for sikkerhet og stabilitet under disse forholdende.

Når det er sagt er det helt klart at noe må gjøres med norsk asylpolitikk. Det er et problem at behandlingstiden på asylsøknadene er unødvendig lang. Det er et problem at systemet er slik at de som får avslått søknadene i praksis likevel kan bli boende i Norge så lenge de søker på nytt etter hvert avslag fordi de har rett til å bli værende i saksbehandlingsperioden. Og det er et problem at antall asylsøkere har økt kraftig og at antallet som får innvilget søknaden også har økt med nærmere 50% sammenlignet med samme periode i fjor, når kapasiteten til asylmottakene er sprengt.

Jeg mener at de som trenger det uten unntak skal få innvilget asyl. Derfor ser jeg det som problematisk å sette et tall på hvor mange asylsøkere vi skal ta imot i året. Men jeg mener også det er viktig at de som ikke får innvilget asyl faktisk blir sendt tilbake til hjemlandet. Dermed kan ressursene i stedet brukes til å bedre forholdene på norske asylmottak og til å korte ned saksbehandlingstiden på asylsøknader slik at dem som virkelig trenger asyl raskest mulig får den hjelpen de har behov for.

Nå e d seint, nå e d tidlig

Vamp. Tja. Hmmm. Egentlig ganske likegyldig. Jeg mislikte aldri musikken, men jeg var heller aldri helt inni Vamp-verden. Det var før. Nå må jeg nok si meg mer eller mindre konvertert. Når det er sagt tror jeg en utekonsert med Vamp ved Utstein kloster som den jeg opplevde i kveld, kan konvertere hvem som helst. Det så stygt ut da vi kjørte ut og regnet høljet ned, men det ble ikke noe mer enn smådrypp. Omgivelsene er dessuten nydelige så området og naturen rundt Utstein kloster setter den rette konsertstemningen.

De fleste, hvertfall rogalendinger, har et slags forhold til Tir N'a Noir. Den har blitt spilt på alle vorspiel, rundt alle leirbål og ved alle anledninger. Ikke rart man får følelsen av at den er oppbrukt og at det er lett å glemme hvor nydelig den er. Tir N'a Noir ble selvfølgelig spilt på konserten, men jeg oppdaget at den er langt fra det eneste mesterverket Vamp har produsert opp gjennom årene. Vamp har holdt på i, ja jeg aner ikke hvor lenge, godt over 20 år, men energien...den har ikke forsvunnet! Den "nye" vokalisten, Paul Hansen, gjorde en fantastisk jobb og det er utrolig å se hvordan de leker seg med ulike instrumenter og rytmer. De holdt koken i nesten to timer i en konsert full av nye og gamle hiter. Allsang på Tir N'a Noir var et must. Det var også avslutningen med Månemannen før ekstranumrene. Sommersangen 13 Humler ble også spilt til stor jubel. Den eneste sangen jeg savnet var Fuglane vett. Det er derimot stort sett bare disse sangene og noen til jeg kjenner til. Dessverre. Men etter i kveld skal jeg definitivt høre litt mer på Vamp. Jeg har allerede undervurdert dem alt for lenge.