Guilty conscience

Jeg liker det ikke. Jeg liker ikke å gå forbi folk fra Leger Uten Grenser. Jeg liker ikke å gå forbi folk fra Amnesty International. Jeg liker ikke å gå forbi tiggere som sitter langs Karl Johan. Jeg hater det. Særlig folk fra Leger Uten Grenser. På Blindern står de overalt. De spør om du har hørt om organisasjonen, og hvis du svarer ja lurer de på om du vil vite mer. Du ser den ene personen og går dermed en annen vei i den tro om at du har sluppet unna. Men neida, sannelig er det ikke en til som dukker opp av intet rett foran deg. Så sitter du i saksen likevel. Du vet ikke hvordan du skal komme deg unna. Skal du late som du snakker i mobilen? Skal du ta springfart og løpe forbi før de i det hele tatt får sagt noe? Eller skal du rett og slett bare gå rolig forbi og ignorere dem? Nok en gang ender det med at du smiler skyldbetynget idet du går forbi og ser skyldig ned i bakken før du litt brydd svarer at du ikke har tid på spørsmålet om du vil vite mer om organisasjonen. Idet du har gått forbi føler du deres bebreidende blikk borre seg inn i nakken. Lenge etterpå. Nei, jeg liker det ikke. Ikke tiggerne heller, som sitter langs Karl Johan uansett vær og får meg til å ynke meg når jeg passerer dem en kald dag i desember der de sitter i gjennomhullede klær og skjelver av kulde Eller en kald høstkveld når vinden river og regnet strømmer ned. Da er det ikke lett å gå forbi. Det gjør fysisk vondt. Men du vet det ikke nytter å gi dem penger. Disse menneskene vil ikke få det noe bedre om du gir dem noen usle kroner. Du kan kanskje ta dem med på en middag eller en varm kopp kaffe, men neste dag vil de være tilbake på gaten og slik vil de måtte være nødt til å fortsette resten av livet. Så lenge folk gir dem penger vil de aldri komme seg ut av denne vonde sirkelen. Det er den vonde sannheten.

En meningsfylt søndagstur

I går gikk jeg bøssebærer for tv-aksjonen, noe jeg har gjort de siste årene. Det har mer eller mindre blitt en tradisjon. Årets tv-aksjon gikk til Blå Kors som er en organisasjon som hjelper rusmisbrukere og deres pårørende, og særlig barn med foreldre som er rusmisbrukere. De andre årene har jeg gått fra hus til hus, men i år var alle bydelene som skulle dekkes av studenter fylt opp. Da ble jeg i stedet satt til å ta t-banen fram og tilbake mellom Majorstua til Sognsvann. Jeg tenkte egentlig at det kom til å bli en ganske håpløs oppgave. For det første er det veldig sjelden folk har kontanter for tiden. Jeg vet bare med meg selv hvor avhengig jeg har blitt av kortet og hvor utrolig sjelden jeg har penger på meg. For det andre så er det mange som venter på deg når du går fra dør til dør og står med pengene klare. Det gjør de ikke på t-banen. Men faktisk, det ble en god del penger! Mange syntes det var veldig bra at de endelig traff på en bøssebærer. De hadde ikke vært hjemme når bøssebæreren kom på døren, men hadde likevel lyst til å gi de kontantene de hadde. Selvfølgelig var det også dem som var rimelig skeptiske. En dame var frekk nok til å si at hun ikke ville gi penger fordi hun hadde hørt det var så mange falske bøssebærere ute. Men den beste kommentaren fikk jeg fra en rundt 17 år gammel gutt. Da jeg spurte om han ville støtte tv-aksjonen svarte han at nei, han hadde ikke tv, så det gadd han ikke. Jeg trodde først det var et forsøk på en dårlig spøk, men det var det ikke. Han ante virkelig ikke hva tv-aksjonen var. Og da han fortsatt så like forvirret ut etter at jeg hadde forklart ham hva pengene gikk til, gav jeg opp.

Så har du dem som blir rimelig forfjamset fordi de ikke har penger å gi. Det er morsomt å se hvordan folk alltid blir flaue og virker som om de får verdens dårligste samvittighet når de bare har et par kroner på seg. De prøver febrilsk å unnskylde at de ikke har mer. Men sannheten er jo at hadde alle bare gitt noen få kroner hver hadde det likevel blitt enorme summer. Alt hjelper! Jeg vet ikke om det er av plikt eller om det virkelig er fordi vi bryr oss, men nordmenn er uansett på generell basis veldig gavmilde og totalbeløpet fra tv-aksjonen i år er på svimlende 190 millioner kroner til nå, med et gjennomsnitt på 40 kroner per innbygger. Bare tenk på alle barna og menneskene som vil få en bedre hverdag ved hjelp av disse pengene!

Nå er det jul igjen...

Dagen er 30.september. Det er en helt vanlig tirsdag. Jeg aner fred og ingen fare idet jeg tar turen innom Rema på Vindern for å kjøpe litt mat. Inne i butikken tar jeg med meg litt frukt og pålegg før jeg setter kursen mot kassen. Det er da jeg får øye på det. JULEMARSIPAN! En hel kurv full av all slags. Marsipanpølser, marsipangriser og poser med mange forskjellige marsipanfigurer. Kurven lyser mot meg og en kan rett og slett ikke unngå å få øye på den når man helt intetanende spaserer mot kassen.

Nå skal det være sagt at jeg er verdens største fan av julemarsipan. Det er utrolig digg. Men alt bør ha sine begrensninger. Å begynne å selge det to måneder før desember i hele tatt har begynt blir for drøyt. Jeg kan godta fra rundt midten av november, men å begynne før gir ingen mening. Julemarsipan er jo nettopp julemarsipan fordi det selges i julen. Akkurat som påskemarsipan, som de også selger bare tidligere og tidligere, bare burde selges i påsken. Om ikke lenge avløser de to marsipansesongene hverandre. Påskemarsipan fra februar til juli og juleparsipan fra juli til januar. Ved å begynne å selge julemarsipan i juli trenger vi bare å endre navnet til julimarsipan, så blir hvertfall navnet passende.

Med kurs mot nye høyder!

Da var det klart. I'm leavin' town. I slutten av januar forlater jeg hovedstaden og setter kursen mot Maastricht i Nederland hvor jeg skal tilbringe vårsemesteret. Her skal jeg og Trine utforske nye og ukjente områder og se hva fantastiske Nederland har å by på. Sykling, hasjrøyking, tulipaner og nederlandsk konfekt over hele linja liksom. Vi vet ikke så mye konkret om fagtilbudet ennå, men Maastricht har en bra bachelor i nettopp Europastudier og vi kan velge blant en stor del av fagene som inngår i det studiet. Så det kan absolutt bli spennende! Studiet går for å være ganske tøft, men det er ikke den ting jeg og Trine ikke kan takle med våre eminente studenthjerner! Jeg var lenge veldig usikker på hvor jeg skulle søke om utveksling. Jeg hadde ikke hatt noe mot å ha et halvt år i Frankrike, særlig ikke Paris, men følte likevel det måtte bli noe helt nytt. Og de fleste andre stedene var ganske uaktuelle i og med at de la opp til en viss grad av språkkunnskaper, som i Spania og Polen. Universitetet i Maastricht er mer eller mindre det eneste av de universitetene Europastudier har egne avtaler med som har et fullstendig tilbud på engelsk.

Etterhvert har jeg også snakket med en del som har vært på utveksling eller tatt bacheloren i Europastudier der nede. Og ja, jeg ble til slutt overbevist! Så nå har jeg vært skikkelig gira og keen på å dra de siste ukene. Å ikke komme inn hadde vært tidenes største nedtur...! Jeg trengte ikke å tenke meg om to ganger da jeg fikk tilbud på fredag.

Og selvfølgelig: for oss EU-nerder er det stort å være i byen der traktaten som opprettet den Europeiske Union ble underskrevet. Dessuten er Nederland et av de seks landene som har vært med helt fra starten på den lange veien mot dagens EU. At de stemte nei til den nye Grunnlovstraktaten under en folkeavstemning gjør heller ikke landet mindre interessant. Maastricht har i underkant av 120 000 innbyggere og er hovedstaden i den nederlanske provinsen Limburg. Den ligger helt sør i Nederland, på grensen til Belgia. Dermed har det blitt en veldig internasjonal by hvor mange internasjonale studenter studerer. Innslaget av sære tyskere er spesielt stort har jeg hørt, hehe. Nederlendere er visstnok også en historie for seg selv. Det som er mest genialt med Maastricht er at det ikke er langt til noe. Bare det å komme seg inn på kontinentet hjelper jo masse, men Maastricht ligger særlig sentralt. To og en halv time til Amsterdam. Like ved Brussel. Ikke langt til tyske storbyer. Det kan bli farlig mange turer i løpet av semesteret...! Penger er vel sånn cirka den eneste begrensingen.

Kan dette bli feil? Neppe!

Fra knallhard maktkamp på Stortinget og ut i Europa

Jeg ble litt trist da jeg leste på tirsdag at Torbjørn Jagland ikke vil stille til gjenvalg som stortingsrepresentant. Stortinget kommer til å miste en stor ressurs. Det er få som har så masse kunnskaper og som er såpass dedikert til det han gjør som ham. I tillegg fremstår han som utrolig sympatisk. Det siste har med stor sannsynlighet vært hans bane som statsminister. Maktkampen innad i Arbeiderpartiet har vært hard, noe som har gått særlig utover Jagland. Da han tok over som statsminister etter Gro Harlem Brundtland i 1996 fikk han merke kjøret fra første dag. Og med flere statsrådsbytter i løpet av kort tid fikk han ingen lett start.

Han er en mann med store visjoner, noe hans ultimatum til velgerne før Stortingsvalget 1997 om avgang ved en oppslutning lavere enn 36,9% viste. Som alle husker gikk det ikke Jaglands vei. Arbeiderpartiet fikk bare 35% oppslutning...og Jagland holdt ord. En kan si hva en vil om dette ultimatumet, men det viser en mann med ambisjoner som ønsker å utrette ting. Men media eller folk flest har ikke vært nådige når de i etterkant har omtalt Jaglands statsministerperiode...

I tiden etter har han vært utenriksminister under Stoltenbergs regjering fra 2000-2001 hvor han deretter ble leder for utenrikskomitéen på Stortinget. Han har fått mange fiender også innad i Arbeiderpartiet under maktkampen som har foregått, og ved å gi uttrykk for egne standpunkt. Valget av ham som Stortingspresident fra 2005 er nok ikke tilfeldig med tanke på at dette er en rolle som krever at han holder seg politisk nøytral på Stortinget. Men han har engasjert seg stort i samfunnsspørsmål og særlig når det gjelder EU og europeisk politikk. Jagland har aldri lagt skjul på at han er en ivrig EU-tilhenger og fikk i 2002 prisen "Årets Europeer" av Europeisk Ungdom. Grunnen til at han trekker seg som stortingsrepresentant er faktisk at han stiller som kandidat til stillingen som Generalsekretær i Europarådet som blir valgt i 2009. Det kan bli veldig spennende! Europarådet er et samarbeid mellom 47 europeiske stater som arbeider med å fremme demokrati, menneskerettigheter og rettsstatsutvikling i landene. Blant annet Den europeiske menneskerettsdomstol ligger under Rådet. Hvis han får jobben vil dette være den viktigste jobben en nordmann har hatt siden Trygve Lies jobb som generalsekretær i FN!

Jeg håper og tror Torbjørn Jagland er rette mannen. Som styreleder for Oslosenteret for fred og menneskerettigheter siden 2006, leder for utenrikskomitéen på Stortinget og ikke minst perioden som utenriksminister og statsminister har han opparbeidet seg masse kompetanse på dette området og det er dette han virkelig brenner for. Så da er det kanskje greit at Stortinget mister en så stor ressurs hvis han kan brukes i en større sammenheng :-)

En hvilken som helst søndag

Av og til har du bare helt fantastiske dager. Du føler deg i harmoni. Bare lever livet liksom. Du er i skikkelig godt humør uten egentlig noen grunn.

I dag våknet jeg alt for sent etter å ha sett litt for lenge på Greys Anatomy da jeg kom hjem i går kveld. Shit, planen var å stå opp tidlig for å skrive oppgave! Men tross alt, det er jo søndag. Å starte dagen med havregrøt og Sex and the City på sengen var derfor et mye bedre alternativ. Jeg fikk faktisk likevel skrevet en god del på oppgaven senere. Tingen med søndager er at om du først får gjort noe, er du effektiv. Så gjorde jeg en ny oppdagelse i dag: dansende rundt til Grand Island og Dirty Pretty Things er ikke rengjøring så fælt. Tvert i mot ;-). Who would know?? Resultat: et skinnende rent bad og rom <3.

Nå sitter jeg her og ser Bridget Jones-film på tv3 med en kopp te etter å ha vært ute en tur. Å gå tur en høstkveld mens du hører på Muse på mp3-spilleren må være toppen av lykke. Det handler om de små gleder i livet. Som når jeg om ikke så veldig lenge skal legge meg i en helt ny oppredd seng. Nydusjet. Da er verken høsten eller søndager så fælt likevel.

What Would Jonas Do?

Det har vært mye snakk om Jonas Gahr Støres utseende. Personlig synes jeg Jens Stoltenberg er kjekkere. Men det er alt annet enn utseende hans du tenker på når Gahr Støre snakker. For dette er en mann som kan sine saker. Det må selv den argeste konkurrenten fra Frp medgå. Den som mener noe annet har enten aldri hørt ham snakke eller er enkelt og greit stokk dum. Mannen har kunnskaper som kanskje bare kan matches av Torbjørn Jagland. Og i motsetning til mange andre politikere har han også evnen til å formidle disse kunnskapene og til å formulere seg kort og konsist. Enkelt og brilliant.

Under innledningen hans på Chateau Neuf i går kveld ble det ikke presentert noe nytt. Den var faktisk litt tammere enn jeg hadde forventet. Men det er under debatten etterpå at Støre får vist sitt talent til fulle. Den ene ungdomspolitikeren etter den andre kommer på talerstolen og stiller gode, og mindre gode, kritiske spørsmål til vår utenriksminister. Og Støre svarer like sikkert og fjellstøtt hver gang og gir oss inntrykket av at det ikke er den ting han ikke vet. Og det er også nå Støre i større grad virkelig får uttrykt hans egne tanker om FNs fremtid. Vi hører hele tiden om hvordan problemene i FN er institusjonelle og ikke politiske. Ingenting kan gjøres før strukturen i FN endres. Noe som i og for seg stemmer. Men samtidig, som Støre påpekte, er det nettopp politiske årsaker til at dette ikke lar seg endre. Det er medlemslandene selv og deres politikk som hindrer FN i å utvikle seg. Ingen av landene i Sikkerhetsrådet er villig til å gi fra seg vetomakten. Dermed blir forslag gjentatte ganger forkastet fordi de blir blokkert i Sikkerhetsrådet. For å endre FN må en også endre stormaktenes mentalitet og holdninger til FN. Og dette er en oppgave som kan bli langt vanskeligere. Han sammenlignet dette med menneskerettighetene: Det er ingen som mener det er noe galt med innholdet i menneskerettighetene, men de brytes hver dag likevel.

Mange har mistet troen på FN og spør seg om FN i fremtiden i det hele tatt vil være aktuell. Samtidig ser en også at EU har blitt stadig mer koordinert på dette området og samlet har deltatt mer og mer aktivt i FNs arbeid. De overtok FNs politioperasjon i Bosnia i 2003 og var også svært aktive bidragsytere på Bali. Kanskje er dette fremtiden? En verdensorden hvor det dannes et sterkere samarbeid mellom et EU som stadig øker sin styrke som global politisk aktør, og FN? EU er ikke helt der ennå. Og ting må endres innad i FN. Men kanskje er dette fremtidens løsning.

For selv om en sitter igjen med et slikt inntrykk etter å ha hørt ham, kan ikke Jonas Gahr Støre redde verden. Men i det minste kan i hvertfall vi nordmenn føle oss rimelig trygge med ham som utenriksminister.