Livet på Smestad

Livet i Oslo har ikke forandret seg særlig på de seks måndedene jeg har vært i Maastricht. Fortsatt de samme trynene på Blindern. Folk har fortsatt de samme plassene på lesesalen. Tilbake i samme jobb. Samme leilighet. Ja, til og med samme rom. Dermed slipper jeg takk og lov den evige leilighetsjakten som bare blir verre og verre for hvert år. Og nå skal det skje store ting her! Kjøkkenet og badet, som det sannsynligvis ikke har blitt gjort noe med siden 80-tallet, skal gjennomgå en extreme make-over. En make-over som er veldig etterlengtet! Jeg kom hjem her om dagen og på kjøkkenet legger jeg plutselig merke til et stort hull i taket. Ettersom hele kjøkkenet er i mindre god forfatning funderte jeg på om det var nytt eller om hullet alltid hadde vært der. Jeg fikk raskt svar da huseieren straks etter kom ned og sa at det hadde vært en vannlekkasje. Rørleggeren som kom hadde også tatt en tur innom badet og hadde ikke vært helt fornøyd med det han så. Merkelig nok. Skapene på kjøkkenet trenger også å skiftes ut. Det begynner å bli litt slitsomt og hver gang måtte løfte opp skuffen over for å få ut den skuffen du vil ha ut. At bunnen i skapet under vasken er gjennområttent på grunn av fuktskader er heller ikke noe godt tegn.

Men nå kan jo livet her i hybelen på Smestad bli betraktelig mer behagelig. Kanskje så behagelig at det blir fare for å bli stucked her i noen år til. Utrolig å tenke på at jeg allerede har bodd her i to år. Hvem hadde vel trodd jeg skulle holde ut såpass lenge blant fiffen her på Oslos beste vestkant?

Å lykkes eller ikke lykkes...det er spørsmålet

Det skal være lov å lykkes i Norge. Dette er noe vi hører fra høyresiden ofte. Som et argument mot venstresidens skattepolitikk eller som et argument for skattelette til de rikeste. Og de har rett. Det SKAL være lov å lykkes. Men det skal være lov å lykkes for alle, ikke bare dem som har de rette forutsetningene. Jeg mener at blant annet skattelette til de rikeste går på bekostning av dem som ikke har disse forutsetningene. Det er viktigere å skape velferd og like muligheter for alle framfor å gi skattelette til en brøkdel av befolkningen. Og skattelette eller ikke vil strengt tatt ikke ha noen innvirkning på livsstilen deres. Jeg setter også et stort spørsmålstegn ved at penger og formue ser ut til å bli brukt som eneste mål på hvorvidt en har lykkes. Jeg vil påstå at man kan ha andre mål i livet enn en over middels høy inntekt, mål som kan være likeså krevende og tilfredsstillende å oppnå.

For meg ser det også ut som om høyresiden har misforstått prinsippet om like muligheter. Jeg har vanskelig for å forstå deres frykt for et a4-samfunn de mener automatisk vil være konsekvens av en slik politikk. Å skape like muligheter for alle betyr ikke å forme alle likt, at resultatet blir et samfunn med identiske individer. Det betyr å gi alle like forutsetninger for å få et verdig liv og like muligheter til å oppnå det en vil med livet sitt. Dette må begynne tidlig, allerede i skolen, og for å få til dette må skolen tilpasses mest mulig hvert enkelt individ. Alle har ulike ferdigheter og egenskaper og må få muligheten til å utvikle disse. Dersom dette anerkjennes og en får like muligheter til å utfolde seg vil det skapes et dynamisk og variert samfunn, ikke et a4-samfunn som høyresiden frykter. Jeg ser dette som noe av det viktigste en må satse på.

Privatisering er også noe jeg ser på som problematisk i den sammenheng. Riktig nok kan det være sunt med konkurranse, og konkurranse vil i de fleste tilfeller føre til økt kvalitet. Men dersom en satser på privatisering satser en også på et samfunn hvor tjenestene med best kvalitet vil være forbeholdt de med mest penger, enten det gjelder helsesektoren eller innen skole og undervisning. Barn som vokser opp i mindre ressurssterke familier vil måtte ta til takke med dårlige skoler og dårlige undervisningsforhold som vil være det eneste de har råd til, og dermed miste muligheten til å få en skikkelig utdannelse. Og tenk deg at en skade eller sykdom får varige konsekvenser for livet ditt og karrieren din fordi du ikke hadde råd til å betale for den behandlingen du trengte. Er det et slik samfunn vi ønsker? Et samfunn som i praksis vil sette store begrensninger på ens muligheter til å lykkes? Det er ingenting som skulle tilsi at det er en motsetning mellom lik behandling og tjenester med kvalitet. Dette er fullt mulig dersom ressursene prioriteres riktig. Alt koker nok en gang ned til et spørsmål om prioritering. Det er i stor grad det som avgjør dine muligheter til å lykkes eller ikke i dagens samfunn.