Guilty conscience

Jeg liker det ikke. Jeg liker ikke å gå forbi folk fra Leger Uten Grenser. Jeg liker ikke å gå forbi folk fra Amnesty International. Jeg liker ikke å gå forbi tiggere som sitter langs Karl Johan. Jeg hater det. Særlig folk fra Leger Uten Grenser. På Blindern står de overalt. De spør om du har hørt om organisasjonen, og hvis du svarer ja lurer de på om du vil vite mer. Du ser den ene personen og går dermed en annen vei i den tro om at du har sluppet unna. Men neida, sannelig er det ikke en til som dukker opp av intet rett foran deg. Så sitter du i saksen likevel. Du vet ikke hvordan du skal komme deg unna. Skal du late som du snakker i mobilen? Skal du ta springfart og løpe forbi før de i det hele tatt får sagt noe? Eller skal du rett og slett bare gå rolig forbi og ignorere dem? Nok en gang ender det med at du smiler skyldbetynget idet du går forbi og ser skyldig ned i bakken før du litt brydd svarer at du ikke har tid på spørsmålet om du vil vite mer om organisasjonen. Idet du har gått forbi føler du deres bebreidende blikk borre seg inn i nakken. Lenge etterpå. Nei, jeg liker det ikke. Ikke tiggerne heller, som sitter langs Karl Johan uansett vær og får meg til å ynke meg når jeg passerer dem en kald dag i desember der de sitter i gjennomhullede klær og skjelver av kulde Eller en kald høstkveld når vinden river og regnet strømmer ned. Da er det ikke lett å gå forbi. Det gjør fysisk vondt. Men du vet det ikke nytter å gi dem penger. Disse menneskene vil ikke få det noe bedre om du gir dem noen usle kroner. Du kan kanskje ta dem med på en middag eller en varm kopp kaffe, men neste dag vil de være tilbake på gaten og slik vil de måtte være nødt til å fortsette resten av livet. Så lenge folk gir dem penger vil de aldri komme seg ut av denne vonde sirkelen. Det er den vonde sannheten.

En meningsfylt søndagstur

I går gikk jeg bøssebærer for tv-aksjonen, noe jeg har gjort de siste årene. Det har mer eller mindre blitt en tradisjon. Årets tv-aksjon gikk til Blå Kors som er en organisasjon som hjelper rusmisbrukere og deres pårørende, og særlig barn med foreldre som er rusmisbrukere. De andre årene har jeg gått fra hus til hus, men i år var alle bydelene som skulle dekkes av studenter fylt opp. Da ble jeg i stedet satt til å ta t-banen fram og tilbake mellom Majorstua til Sognsvann. Jeg tenkte egentlig at det kom til å bli en ganske håpløs oppgave. For det første er det veldig sjelden folk har kontanter for tiden. Jeg vet bare med meg selv hvor avhengig jeg har blitt av kortet og hvor utrolig sjelden jeg har penger på meg. For det andre så er det mange som venter på deg når du går fra dør til dør og står med pengene klare. Det gjør de ikke på t-banen. Men faktisk, det ble en god del penger! Mange syntes det var veldig bra at de endelig traff på en bøssebærer. De hadde ikke vært hjemme når bøssebæreren kom på døren, men hadde likevel lyst til å gi de kontantene de hadde. Selvfølgelig var det også dem som var rimelig skeptiske. En dame var frekk nok til å si at hun ikke ville gi penger fordi hun hadde hørt det var så mange falske bøssebærere ute. Men den beste kommentaren fikk jeg fra en rundt 17 år gammel gutt. Da jeg spurte om han ville støtte tv-aksjonen svarte han at nei, han hadde ikke tv, så det gadd han ikke. Jeg trodde først det var et forsøk på en dårlig spøk, men det var det ikke. Han ante virkelig ikke hva tv-aksjonen var. Og da han fortsatt så like forvirret ut etter at jeg hadde forklart ham hva pengene gikk til, gav jeg opp.

Så har du dem som blir rimelig forfjamset fordi de ikke har penger å gi. Det er morsomt å se hvordan folk alltid blir flaue og virker som om de får verdens dårligste samvittighet når de bare har et par kroner på seg. De prøver febrilsk å unnskylde at de ikke har mer. Men sannheten er jo at hadde alle bare gitt noen få kroner hver hadde det likevel blitt enorme summer. Alt hjelper! Jeg vet ikke om det er av plikt eller om det virkelig er fordi vi bryr oss, men nordmenn er uansett på generell basis veldig gavmilde og totalbeløpet fra tv-aksjonen i år er på svimlende 190 millioner kroner til nå, med et gjennomsnitt på 40 kroner per innbygger. Bare tenk på alle barna og menneskene som vil få en bedre hverdag ved hjelp av disse pengene!

Nå er det jul igjen...

Dagen er 30.september. Det er en helt vanlig tirsdag. Jeg aner fred og ingen fare idet jeg tar turen innom Rema på Vindern for å kjøpe litt mat. Inne i butikken tar jeg med meg litt frukt og pålegg før jeg setter kursen mot kassen. Det er da jeg får øye på det. JULEMARSIPAN! En hel kurv full av all slags. Marsipanpølser, marsipangriser og poser med mange forskjellige marsipanfigurer. Kurven lyser mot meg og en kan rett og slett ikke unngå å få øye på den når man helt intetanende spaserer mot kassen.

Nå skal det være sagt at jeg er verdens største fan av julemarsipan. Det er utrolig digg. Men alt bør ha sine begrensninger. Å begynne å selge det to måneder før desember i hele tatt har begynt blir for drøyt. Jeg kan godta fra rundt midten av november, men å begynne før gir ingen mening. Julemarsipan er jo nettopp julemarsipan fordi det selges i julen. Akkurat som påskemarsipan, som de også selger bare tidligere og tidligere, bare burde selges i påsken. Om ikke lenge avløser de to marsipansesongene hverandre. Påskemarsipan fra februar til juli og juleparsipan fra juli til januar. Ved å begynne å selge julemarsipan i juli trenger vi bare å endre navnet til julimarsipan, så blir hvertfall navnet passende.